Jeg setter foten ned og sier NEI til drittmusikk, selv om jeg svetter.

Det er lett å irritere folk med løpeinteressen sin. Før jeg begynte selv ble jeg direkte provosert av å høre nyfrelste løpere jabbe i timesvis om friheten, følelsen av mestring og ikke minst viktighetene av gode sko og den rette pulsklokken. «Jaaadddaaa!» Hadde jeg lyst å skrike. «Du skryter bare av løpingen din fordi den gir deg en diggere kropp». Likevel bestemte jeg meg på ett eller annet tidspunkt for at jeg skulle bli en løper. Jeg ble vel kanskje hjernevasket. Jeg ønsket meg litt diggere kropp. På dette tidspunkt hadde jeg klart å anskaffe meg noen unger, så bare tanken på å være alene i noen minutter lokket selvsagt også.

Ikke minst så jeg på løpingen som en gylden mulighet til å høre på musikk. Så jeg hooket meg på ulike strømmetjenester for å finne andres favorittlister. Resultatet var mildt sagt bedritent. Det kan se ut som om at folk som vanligvis er tilregnelige og har god smak godtar hva som helst så fort pulsen stiger.

Er det virkelig sånn at så fort man svetter så forsvinner enhver kritisk sans for hva som går inn i ørene? Ok, så går jeg med på at en guilty pleasure i ny og ne kanskje kan løfte stemningen når du sliter i motbakke, men en viss standard går det an å opprettholde selv om man går i tights. Treningsmusikkhelvete er hovedgrunnen til at jeg måtte gi meg med spinning. Jeg klarer ikke ett minutt mer av dårlige remixer mens en overentusiastisk instruktør skriker for å overdøve jævelskapen.

For hvis man skal ta seg friheten til å være litt filosofisk. Og det skal man jo. Så kan man si at hver løpetur er en reise. Ofte en veldig slitsom reise, hvor musikken kan spille en helt avgjørende rolle i hvordan man føler seg. Musikken oppleves også mye sterkere når man er utslitt. Jeg har opplevd å være så sliten og nedkjørt til tonene av «Her» av Karpe Diem under Sentrumsløpet at låten nesten framkaller fysisk smerte i meg hver gang jeg hører den. På den andre siden kommer jeg aldri til å glemme tonene til Patti Smiths «People have the power» i det jeg var på oppløpet og skjønte at jeg faktisk (mot all fornuft og fysikk) skulle klare å fullføre mitt første halvmarathon (neida, jeg skryter ikke).

Overskriften er selvsagt tittelen på en av favorittbøkene mine av Haruki Murakami. Murakami klarer med denne unike boken å si noe om det som foregår på innsiden når man løper. Det er ikke småtteri. Derfor så bør man respektere seg selv og tiden sin nok til å fylle ørene med godsaker mens man holder på.

Goodbye Pittbull og Sirkus Eliassen, hello Robyn.

Hvis ikke dette innlegget har irritert deg og gitt deg lyst til å skrike: «Hold nå kjeft om all den løpingen» mottar Popklikk gjerne løpelistetips med takk. Her er vår. Akkurat nå: