Showdown : Popklikk spiller ELO og trekker tråder fram og tilbake i tid.

Hva var vel livet uten ELO? Ganske bedrøvelig, kan jeg tenke meg. Ikke minst med tanke på alle jentene jeg sjanset på, og som likte ELO enda bedre enn meg!

I dag kan Jeff Lynne selge ut Oslo Spektrum og andre gigantiske konsertarenaer på rekordtid. Lanseringen av «When I was a Boy» på engelsk radio for noen år siden, var en samlende nasjonal begivenhet. Men det har ikke alltid vært slik. Senest i 2001 med «Zoom», som var en fin-fin comeback plate. «Zoom» ble merkelig oversett. En serie konserter under USA-turneen ble avlyst da billettsalget sviktet drastisk. Lynne spilte ingenting fra den skiva i Spektrum. «Zoom» svir nok fremdeles i stoltheten.

I 2014 ble Jeff Lynne hedret, på samme måte som Ozzy og Tony Iommi fra Black Sabbath, med en stjerne midt i hjembyens hjerte. I glørne fra fortidas svinnende lys, er det interessant å se at blant syttitallets mest elskede låtsnekrere og artister var  det to svensker, tre brødre fra Australia og én sliter fra Birmingham. Alle med musikalsk bakgrunn og identitet knyttet til det foregående tiåret. Historien går tilbake til sekstitallet. Alt går tilbake til sekstitallet. Og i noen tilfeller til en Bang & Olufsen stereo båndopptaker.

Jeff Lynne skrev låtene og var sjefen i The Idle Race, en utmerket og vimsete psykedelisk popgruppe. Men uten særlig suksess. The Move derimot, var Birminghams store sønner, med konkurrerende profiler og noen av sekstitallets mest karakteristiske poplåter på hitlistene. De var også et av tiårets beste britiske liveband, som underveis også snublet over den riktige tunge rocken.

Jeff Lynnes kompis Roy Wood, var gruppas låtskriver og tidvis geniale musikalske leder. Det var Woods idé at Jeff Lynne skulle melde overgang til The Move. Det gjorde han etterhvert også, under forutsetning av at gruppa skiftet navn og fulgte en ny visjon, som innebar å videreføre tråden The Beatles slapp med «Strawberry Fields Forever» og «I’m the Walrus». Et særlig ærerikt forsett. Prosjektet fikk navnet The Electric Light Orchestra.

Som fan av The Move, hadde jeg hørt om det nye bandet, og var full av optimistisk tiltro. En forvirrende, men heldigvis kort periode ga Lynne og Wood ut musikk som både The Move og The Electric Light Orchestra. Under arbeidet med «ELO 1» spilte de samtidig inn The Moves svanesang «Message From the Country». De to skivene bør sees og høres sammen – som et dobbeltalbum. Lynnes akustiske «No Time» kunne like gjerne vært på den første ELO plata. Forskjellen er først og fremst at Roy Woods svært iherdige bearbeiding av små og store strykeinstrumenter var forbeholdt orkesteret. Det er det til gjengjeld mye av, der de går bananas i orkestergraven.

Det er mange som har hatt uforberedte og smertefulle møter med «ELO 1». Det er et bekjentskap som ofte ender i massiv bråbrems. At det er en veldig original plate, er en forsiktig måte å si det på. «The Battle of Marston Moor» ville ikke trommeslager Bev Bevan ha noe som helst med å gjøre. Vi støtter han på det punktet. Plata er for å skrive om et sitat fra Monty Pythons Flying Circus: «An album with a message in – and the message is beware!»

Men det er likevel kanskje deres mest spennende album. «10538 Overture» spilte Lynne i Spektrum. Jeg sang med så mye jeg husket. Den har et av de helt klassisk gitarriffene. «Queen of the Hours» er en annen strålende låt. Skiva har også en sjelden akustisk tilnærming. Den er eklektisk og progressiv i ordets rette, og aller beste, forstand.

Men arbeidet med to plater og konsepter samtidig brant nok ut gnisten i samarbeidet. Til livespilling ble gruppa utvidet med en strykerseksjon. Men datidas mangelfulle løsninger for oppmikking av de akustiske instrumentene ga ofte dårlig og ubalansert lyd. Da de gikk i gang med det neste albumet trakk en frustrert Roy Wood seg fra gruppa.

Hva skjer?

Som bekymret fan bestilte jeg «ELO 2» direkte fra England. På omslaget svever en mellomting av en lyspære og en romkapsel tilsynelatende retningsløst i verdensrommet. Det dekker innholdet godt. Lynne og medmusikanter er fremdeles et semiprogressivt band på Harvest-etiketten. Lange låter var sånn sett verken rart eller fremmed.

Men «ELO 2» har noe særlig langdrygt og nølende over seg. Lynne virker usikker på hvilken retning han skal velge. Det er noen fine vendinger og bandet spiller bra, men låtene er generelt svake. Lynne er heller ingen progrocker. Han er først og fremst en begavet popsnekker. Det har han bare ikke helt funnet ut av ennå. (Og like skuffende var min aller første konsert med Roy Woods Wizzard i Chateau Neuf.) Trass i sine svakheter hadde skiva «Roll over Beethoven». For det er Chuck og Ludwig Berry som redder prosjektet fra å havarere like oppsiktsvekkende som Thor Heyerdals Ra. Det eneste uoriginale sporet på plata gir Jeff Lynne en sjanse til. Den tar han godt vare på.

Etter neste singel kunne jeg puste lettet ut. For det er nå festen begynner. Akkurat som Ra 2 er ELO igjen på rett kurs. Det svinger av «Showdown». Lynne synger mer avslappet. Arrangementet for strykerne er suverent og peker overraskende mot soul og RnB. Jeg digger også koringene, Lynnes lille gitarsolo og det spretne basspillet. «Showdown»var en åpenbaring da den dukket opp en kveld på Radio Lux. Jeg fikk tak i notene på Musikkforlaget. Det hadde jeg ikke behøvd. «Showdown»er en enkel sang. Det er arrangementet som først og fremst gjør låta.

På tredjealbumet, som ikke helt overraskende heter, «On The Third Day», har Lynne og gruppa større sikkerhet i uttrykket. Prog-elementene fungerer godt på førstesida, selv om The Beatles inspirasjonen er mest overveldende. «Ma-Ma-Ma Belle»med eller uten Marc Bolan gir ny suksess på singellistene og dansegulvet. Den feilslåtte tolkningen av Grieg kommer heldigvis til slutt.

Men det er her jeg faller av når det gjelder ELO som albumband. På «Eldorado»har jeg aldri helt likt de overdrevent svulstige og filmatiske arrangementene. Jeg har prøvd. Men Jeff Lynnes ELO-romskip har nådd en trygg havn. Det er nå han finner sin stemme som låtskriver og produsent. Den holder han fremdeles fast ved. Hva kan jeg si om «Can´t Get It Out of My Head» – annet enn at det har jeg strevd med hele livet, helt uten og lykkes. For et stykke popmusikk!

Og så kommer de som perler på en snor; «Strange Magic», «Evil Woman», «Telephone Line», «Rockaria!», «Livin’ Thing», «Sweet Talkin’ Woman», «Mr. Blue Sky», «Turn To Stone», «Confusion» og kjørelåt nummer 1; «Don’t Bring Me Down», men pass på gasspedalen!

Med den store suksessen blir også Jeff Lynnes musikk mer formatert, men uten å miste den umiddelbare melodiøse kvaliteten. Til og med den musikalsk skolerte satirikeren Randy Newman er en hemmelig beundrer. I «The story of a of a rock and roll band» fleiper han med Lynnes musikalske grep og vendinger. Den skrudde humoren ligger mest i teksten, for der er alt helt feil.

ELO var ikke bare Jeff Lynne og Roy Wood. Gruppa hadde også flere andre spennende musikalske profiler. Tangentmannen Richard Tandy skrudde en synthsound som både er personlig og lett gjenkjennelig. Bev Bevan var en særlig hardtslående trommeslager, som kunne drive en kraftstasjon aleine. I ELO spiller han fremdeles tungt, men samtidig med en enkelhet som er ryggraden i gruppas uttrykk. Mye av den definitive ELO-sounden med bredde og framdrift kommer fra Bevan, som også dubbet trommespillet sitt. For å være på den sikre siden.

En septembermorgen i 2015 spinner Chris Evans i gang førstespillinga av «When I Was a Boy». Et spent og samlet England sitter rundt frokostbordet med tekopper og toast. I litt over tre minutter summerer Jeff Lynne opp sin egen karriere, og med det også hele den moderne popmusikkens historie på den lille øya.

Men intet av dette kunne han vite, da han som nittenåring koblet opp sin første stereo- båndspiller, en Bang & Olufsens Beocord 2000 De Luxe, med mulighet for innspilling over flere spor.

Hva var vel livet uten ELO?