Bob Dylan har solgt rettighetene til sangene sine til et av verdens største selskap for distribusjon av musikk og underholdning. Men kan noen eie en sang?
Fysisk sett er lyd hørbare svingninger som oppstår gjennom bevegelse. Lyd er et naturlig fenomen som kroppen forholder seg til gjennom den ikke verbale bevisstheten. Musikk er kreativ bearbeiding av svingninger med et rytmisk og følelsesmessig innhold. Dette har vi gjort i hele menneskehetens historie. Verdens eldste nedskrevne sang er i underkant av 3500 år gammel, og hørte hjemme hos folkegruppen hurrittene. Ikke uventet er det usikkerhet knyttet til hvordan den skal framføres.
Men er det ikke slik at vi har et felles eierskap til arven; kunnskapen og musikken. Foruten det rituelle eller ekstatiske er musikkopplevelsen et møtested for erkjennelsen av samhørighet.
Hvis vi følger tidstråden bakover, ser vi at innspilt musikk av svært ny dato, og bærer utfordringer vi sjelden diskuterer. Selv om musikkens kraft er uforandret, nærmer vi oss en metting eller sløvhet, gjennom overforbruk og et mindre bevisst forhold til lydens faktiske potensial.
Men hvem kan eie en sang? Vel. «Noen» kan eie formidlingskanaler som radiostasjoner, strømmetjenester eller mediet musikken avspilles fra. Du har et eierskap eller ansvar overfor naboene for ikke å spille ellevill gamelan-musikk midt på natten, sik at naboen ikke får sove og/eller blir bekymret for din psykiske helsetilstand. Teknisk og juridisk sett kan begrepet «rettigheter» gi mening til avtaler, kontraktsmessige forhold og fordeling av innspilte kroner. Det er her jeg mener vi har trått feil, ved å gjøre opplevelsen av musikk til noe den ikke er.
Musikken er i sin natur fri og er en del av menneskenes arv. Sangene tilhører i noe grad opphavsmannen eller -kvinnen, men ikke under noen omstendigheter «rettighetshaverne». Det er en umulighet. Musikk er som lyden selv, fri og ubundet, og svinger akkurat slik den selv vil. Store musikalske opplevelser er gjerne basert på tilfeldigheter; som at jeg gikk forbi det åpne vinduet akkurat da bandet begynte å spille, eller at du fikk med meg på den konserten jeg egentlig ikke ville gå på. Slike ting. Det bare skjer.
Den opprinnelige musikken kommuniserte et fellesskap med naturen og den store sammenhengen. Komponisten var ikke interessant i seg selv, heller ikke komponistens følelser og enda mindre utøverens! Komponisten og utøveren var medier der sangen ble formet. En sang som handlet om enhet, undring og samhørighet. Så. Kan noen eie en sang? Neppe. Ingen eier bevegelse. Jeg kan også spørre om hvor sangene kommer fra. Men jeg gjør ikke det. Svaret blåser i vinden, rett og slett.
