Plateanmeldelse: Beachheads – «Beachheads II» (album, 2022)
Powerpop og indie-rock er kanskje forslitte uttrykk som er mest relevante for «sånne som meg»: Menn på rake veien inn i middelaldringen, med stadig blankere isse og hang til bakoverskuende nostalgi.
Men, så! Så kommer det band og plater som røsker opp i kategoriseringene våre og gir oss nytt håp for det vi i Popklikk kanskje elsker mest: Meloditung og gitarbasert pop med rocka undertoner.
Beachheads er et av de bandene. Debuten deres fra 2017 er en av de mest spilte de siste årene i denne anmelderens platehyller. Det albumets hang til iørefallende melodier, catchy gitarer og selvsikker vokal fortsettes på oppfølgeren «Beachheads II». Ikke overraskende, med I Was A Kings Frode Strømstad bak spakene.
Bak mikrofonen finner vi Børild Haughom som overbeviser stort, understøttet av Vidar Landa på gitar, bassist Marvin Nygaard og Espen Kvaløy ved trommesettet. Det låter rett og slett tight og særdeles samspilt!
Åpningslåten «Break It Off» setter tonen, med et kontant gitarriff, en tekst om relasjoner og brudd, før det det smeller fra rytmeseksjonen. Bakgrunnsvokalen og koringen legger et videre grunnlag for en kongelåt: og så er denne anmelderen solgt ved den første, skeive gitarsoloen.
Lydbildet på «Beachheads II» er anelsen mer konsist enn på debuten, med instrumentene plassert litt tydeligere mot hverandre. Samtidig er låtutvalget mer variert: fra en punkete holdning i «Nothing», jangly gitarer i «Change», powerpop-godteriet i «Jupiter» til solskinnspopen i «Down South» der Popklikk-favoritten Anne Lise Frøkedal gjester på vokal. Og da har jeg kun nevnt låter fra vinylutgavens A-side!
Denne variasjonen gir slitestyrke og et ønske om å lytte mer, for eksempel på «Shine», et stykke frihetspop der refrenget løftes mot himmelen. Denne «hverdagsindien» med vekt på temaer som familieliv, unger og tvilen vi alle av og til kjenner på, utliknes noe av platas politiske omdreiningspunkt: «Death of a Nation».
Her er drivet akkompagnert av en tekst det er vanskelig å ikke knytte til framveksten av høyreradikalisme og rasisme det siste tiåret. Men, lengselen er like fullt der: Hadde det vært mulig å legge alt bak seg, da kunne vi «join the caravan / on route to outer space».
Om «Death of a Nation» ser utover, så vender «Live and Let Live» seg innover mot de mørkere delene av sjelen, i en nedstrippet og sløy pop-låt. Pop-punken er framtredende i «10000 Hurts», og den avsluttende fuzzpop-bomben «Oh Joy» bærer bud om et energisk band vi gjerne hører mer av i årene som kommer!
Foto: Promo
