Plateanmeldelse: Spielbergs – «Running All The Way Home» (EP)
EP’en er musikkverdenens ventepølse. Kanskje en ny låt, noen alternative versjoner av albumspor og en cover, vips, så har man en utgivelse som kan fylle tomrommet mellom to dedikerte studioalbum.
Nå snakker jeg kanskje ned EP’en som kunstform her, men ikke misforstå. En godt gjennomført EP kan absolutt ha mye for seg! Jeg synes det er langt mer tilfredsstillende med et knippe låter en disse enslige singlene som kun slippes på strømmetjenestene.
«Running All The Way Home» er nettopp det, en skikkelig bra EP, som står støtt på egne bein! De hviler ikke på laurbærene, Oslos egne eufori-mestere innen indie-rockfaget. Spielbergs ga ut et av vinterens beste album. Popklikk var begeistret da og vi er fornøyde ved denne runden også.
Spielbergs spiller indie-rock med driv, trøkk og stort engasjement, med et ganske langt blikk tilbake til 90-tallets storhetstid for denne typen musikk, ledet an av band som Dinosaur Jr, Guided By Voices og Sonic Youth. For å nevne noen.
Dette gitar-trøkket til tross, Spielbergs har også flere kort i ermet. På «Running All The Way Home» løser for eksempel den atmosfæriske balladen «The Sum» opp blant indie-rockelåtene. Men, det er tittelsporet som sparker det hele i gang, en meget fin rocker med huggende gitarer og buldrete fuzz-bass. Vokalen er engasjert og kanskje anelsen mer framme i lydbildet enn på debutplaten.
På tale om debutplaten. Den het «This Is Not The End» og, jaggu, det er også tittelen på EP’ens andre spor. Slik selvreferering er alltid gøy. Skulle den egentlig vært på plata? Eller er den en kommentar til plata fra bandet selv? Ikke lett å tolke, selve låta er høyoktan, up-tempo støy-rock. Et litt råere og skitnere lydbilde på denne.
«Oh No» tar støyen ned et hakk og er et power pop-nummer av den typen opptil flere av oss i Popklikk-redaksjonen er så glade i: Store gitarer og en deilig hook i refrenget. Denne blir god å ha når vi skal trosse vinterkledte gater på vei til jobb, universitet eller skole.
Til slutt har vi «Fake Reaction»: energi i bøttevis, men nok en gang med en smittende melodi gjemt under alle lagene av støy, fuzz og hardtslående trommer.
Nei, vent! For de som kjøper «Running All The Way Home» er det ikke mindre enn tre bonusspor! De er ikke bare klistret på heller, alle holder så klart høy kvalitet. Her skal jeg kun nevne «Ghost Boy», en åtte-minutters episk pop-låt, som får meg til å savne Broken Social Scene. Kanskje det signaliserer et lite taktskifte hos Spielbergs? Uansett, denne EP’en er definitivt verdt en lytt i påvente av bandets neste full-lengder.
