Hvorfor er disse sangene så bra? er en serie om sanger som kanskje du også liker.
Så ofte som mulig vil Popklikk legge ut en sak om låter vi elsker. Sangene havner i en felles spilleliste, som vokser etter hvert som nye låter melder seg i redaksjonen. Spillelista ligger alltid nederst i saken.
Denne gangen har Popklikk-Eivind skrevet om tre låter som man blir forelsket av.
Les flere «Hvorfor er disse sangene så bra?» her.
Richard & Linda Thompson : «When I Get To The Border»
Ingenting i livet er tilfeldig – men et antall muligheter. Det er som hver eneste dag å stå i et gatekryss og velge mellom små og store gater. Disse gatene byr på forskjellige smaker og erfaringer, men alle fører deg dit du skal. Før eller senere. Denne sangen handler om å komme fram til slutt.
Jeg prøver å integrere hode og kropp; å få hodet nede i kroppen og ikke la det sveve alle andre steder. Det er kroppen som er farkosten for denne reisen. Reisen følger sin egen reiserute. Noen ganger hit og dit. Eller rundt omkring og tilbake igjen.
Ofte følte jeg at jeg var på vei mot «noe» som jeg ikke fikk tak i – det smatt unna hver gang jeg nærmet meg – inn i en sidegate eller opp en trapp. Ja, omtrent som i den siste delen av «When I Get To The Border» der den elektriske gitaren til Richard Thompson farer som en snurrebass over et sjakkbrett – i uventet samspill med trekkspill, mandolin, fløyter og krumhorn – et sjakkbrett som kanskje også er et kart.
Dette er en av sangene jeg har spilt aller mest. Fra albumet som traff meg aller mest. Jeg spiller det ikke ofte lenger, med unntak av denne sangen. Her føles alt rett. Det tørre kompet. Thompsons stemme. Det eneste som kan trekke noe ned, er at låta kunne vært lenger. Mye lenger.
Van Morrison : «Into the Mystic»
Van Morrison kaster loss på sin reise inn i det skjulte. Tåke-hornet varsler om at seilasen kan bli rufsete. Jeg tenker på Kahlil Gibrans bok «Profeten». Skipet som ankommer øya.
På sjøreisen Van Morrison legger ut på – legger vi alt det andre igjen bak oss. Forestillingene om hvem vi trodde var – løses opp som skummet i kjølvannet etter båten.
Det blåser friskt nå. Vi lar alt som er foran oss åpne seg i helhet og fullstendighet. I stormen merker vi kreftene, innenfra og utenfra, som trekker oss bort fra senter. Odyssevs surret seg fast til masten da sirenene sang som sterkest.
Dette er en av Van Morrisons beste enkeltlåter. Den drives fram med en insisterende rytmisk kassegitar. Han synger slik at hvert ord gir støtte til kursen framover. Høydepunktet er da han synger «It’s too late to stop now» rett før han forsvinner inn i tåken.
Gi deg tid og vær snill med deg selv. Med tillit og medfølelse blir du kjent med hvem du er i denne verden. Det kan være en skummel ferd gjennom farefulle farvann, men det er også den vakreste opplevelsen; å være i livet med sansene åpne igjen.
The Coasters : «Zing! Went the Strings of My Heart»
Musikalske lydidealer er skiftende. Ordet «perfekt» viser bare til at noe er avsluttet, ferdigstilt og sånn sett «fullendt» En teknisk spisset studioproduksjon er sådan ikke «mer perfekt» enn en lydfesting fra den innspilte musikkens barndom – for hundre år siden – eller denne innspillingen fra året jeg ble født. Den er herlig perfekt. Jeg hører innøvde dansetrinn i spisse sko og lyden av gule dresser. Diskre congas gir en lettere latin-feeling. Saksofon-soloen er enkel, men den er helt perfekt! Oi, stemmene. Dette er popmusikk på sitt mest smittende, lik et begynnende virus. Musikk som man blir forelsket av.
Teknisk sett kan vi si at musikk «bare» er hørbare vibrasjoner – som bevegelser i luften. Men disse vibrasjonene gjør noe med oss. Noe godt. De påvirker oss på beste vis. Med «oss» kan vi ta med alt som er rundt oss – det som tilsynelatende virker mindre levende også. Kanskje kan vi tenke at alt «vi» gjør er som små bevegelser inne i en stor bevegelse. Vibrasjoner som gjensidig påvirker hverandre. Alle spiller sammen i et stort musikkstykke, der ethvert menneske bærer i seg en tone. Oppgaven i livet er å uttrykke denne tonen – for den er helt perfekt. Det er bare når vi prøver å synge andres toner at det vil låte falskt eller surt.
