Hvorfor er disse sangene så bra? er en serie om sanger som kanskje du også liker.
Fairport Convention : «Who Knows Where The Time Goes» // Nico : «I’ll Keep It With Mine»
Det er morgen, grått og tåkete. En manifestasjon av fortettet vann, klamrer seg som hvite fuktige belter til greinene på trærne i hagen. Snart vil det smelte og løse seg opp. Den våte snøen demper lyden fra biler, bussene og syklisten, som sklir rundt der nede. I veien er det uforutsigbart glatt. Dette er vær som forsikringsselskapene ikke liker. Det nytter ikke å salte nå. Det er bare bra, for industrisaltet ødelegger jordbruksland og vannet i elvene. Heldigvis er det fremdeles trolleybusser i Bergen. Trolleybusser er, i motsetning til salting, en god ting; men de ble tatt i bruk hundre år før sin tid.
Jeg ser ut av vinduet og lytter til Fairport Convention. Det er Sandy Denny som synger «Who Knows Where The Time Goes». Hun gjorde mange flotte låter, men det er denne, som hun skrev som tenåring, hun for alltid vil bli husket for. Richard Thompsons gitarspill er lik en fortrolig elsker som Sandys stemme danser med; mens årstidene skifter rundt dem.
Trommeslager Martin Lamble var bare nitten år da de gjorde innspillingen. Lamble spiller fantastisk melodiøst. Han ruller på tammene og strammer inn med kant-slag på skarptromma. Dette er en vakker innspilling. Alt er helt tilstede. På samme måte som når musikken beveger seg i naturen, er det ingen ting å holde fast i. Alt er bevegelse og vi er inne i bevegelsen. Tid synes lineær, men kan bevege seg i alle retninger. Hvert øyeblikk er en ny skapelse – som vi alle deltar i – enten vi vil eller ei; i dette øyeblikket som aldri har eksistert før. Jeg ser på omslaget. Det viser kanskje til tittelen på låta. En omvendt generasjonsbolig, der foreldrene står på gata, mens de unge har tatt over hus og hage.
Hvem hadde trodd at «Chelsea Girl» med Nico ville bli stående igjen som en klassiker blant folk-rock platene fra seksti-tallet? Det er alltid spennende overraskelser over hva som i ettertid – innehar en klassisk tidløshet. De tilsynelatende åpenbare kandidatene holder ikke til mål, men sprekker i god tid før oppløpssiden. «Chelsea Girl» har den samme åpne enkeltheten som «Velvet Underground & Nico» Men her er også arrangement for strykere som sangerinnen ikke var begeistret for. Det er likevel disse påleggene som gir produksjonen et magisk puff, omtrent som den dragen du vet.
«I’ll Keep It With Mine» er skrevet av Dylan. Det er enten en kjærlighetssang om Judy Collins eller Nico selv – eller kanskje handler den om sleiping som sier han kan ta vare på verdiene eller pengene dine, mens han egentlig bare ønsker å grabbe til seg. Jeg vet ikke, men det er en ærlighet og nærhet i Nicos langsomme formidling som gjør noe veldig fint med sangen. Hun lar den åpne seg, på samme måte som de beste låtene Lou Reed skrev til henne på «Velvet Underground & Nico» I andre vers synger hun «I’m loving you not, for what you are, but for what you’re not” Det er slike sanger vi liker i Bergen når det ikke regner, men snør!
