Hvorfor er disse sangene så bra? er en serie om sanger som kanskje du også liker.

Så ofte som mulig vil Popklikk legge ut en sak om låter vi elsker. Sangene havner i en felles spilleliste, som vokser etter hvert som nye låter melder seg i redaksjonen. Spillelista ligger alltid nederst i saken.

Denne gangen har Popklikk-Eivind skrevet om  seks låter som for ham assosieres med ærlighet og kjærlighet.

Les flere «Hvorfor er disse sangene så bra?» her.

Er ærlighet en forutsetning for kjærlighet og er kjærlighet en nødvendighet for ærlighet? 

I det arabiske skriftspråket er det lett å se hvordan betydningen av ord skifter gjennom ørsmå endringer. Pennens bevegelser peker mot «noe» under ordenes symboler. Forholdet mellom ord, bokstaver og tegnsetting er ikke tilfeldig. På norsk knytter en «kj-lyd» ordet «ærlighet» til det mest sentrale ordet i alle språk; kjærlighet. 

Finn Kalvik : «Det hemmelige under»
Påske er akkurat passert og våren har kommet til Bergen, som også på dette området ligger foran Oslo. Under en «blå, blå himmel» på Assistent-kirkegården (den heter faktisk det – alt har bedre navn her) ligger et teppe av krokuser mellom gamle gravsteiner. Denne sangen handler om våren. Teksten til Inger Hagerup er fantastisk. Den viser til det skjulte; til det mystiske som vibrerer under. Lydbildet med gitarer og vibrafon er utsøkt. Samhørigheten mellom tekst, melodi og framføring er nydelig. Det er kanskje Kalviks fineste øyeblikk. Bert Jansch gjorde det aldri bedre. 

Tim Buckley : «Once I Was»
En gang var det mest platebutikker. Nå er det mest frisører og tatoverings-steder. I alle fall i Bergen. Byen har verdens største tetthet av frisører og tatoverings-sjapper. Det er lettere å få tatovert hoftepartiet enn å kjøpe et belte. Men en gang var det mest platebutikker. I alle fall i Oslo. Selv fulgte jeg en løype som startet på Karl Johan og som ble avsluttet på Compendium i Bernt Akers gate – med en innlagt spurt-etappe til Ringstrøm i Akersgata. 

Som ung mann var jeg oppslukt av musikk og glødende opptatt av lp-plater jeg hadde lest eller hørt om. Jeg var ikke alene. Det var andre som raidet de samme butikkene på jakt etter musikalske skatter. Av og til møttes vi – uten å si noen ting. Det var best slik.

Hele denne plata har en uro og vemodig uskyld, som jeg lett kunne identifisere meg med. Produksjonen er balansert og vellydende. Lydbildet minner meg om det første albumet til Blood, Sweat and The Tears. Det slår meg at det er den samme bassisten som spiller på begge skivene. Jeg husker til og med hva han heter. En gang var jeg en ung mann som søkte gjennom bunker med lp-plater, men aller mest søkte jeg etter kjærlighet. Platespilleren var ildstedet jeg varmet meg ved. Der leste jeg platecovre som kart som kanskje kunne vise hvor kjærligheten var.   

The Young Rascals : «Good Lovin’»
Bokstaven  «æ» fra det dansk-norske alfabetet er en perfekt sammensetning av a og e. Den ser ut og skrives akkurat slik den uttales. Med «æ» finner vi kjernen i ordene ærlighet og kjærlighet. Men «ære»  er et vanskelig ord. La oss assosiere det med ridderlighet eller å være til å stole på – lik et ideal vi kan strekke oss mot. Ærlighet handler ikke bare om å snakke sant, men å snakke sant på en ansvarsfull måte. 

The Young Rascals hadde ingen bassist, men en fantastisk trommeslager, som uheldigvis også var ansvarlig for bandets ekvipering og visuelle uttrykk. Gruppa hadde også en ekstra vokalist som kunne slå på flere store tamburiner mens han sang.  Her er det Felix Cavaliere som synger og spiller orgel med bass-pedaler. Orgelsoloen er fantastisk og den lille pausen før de vender tilbake til det ultimate sekstitalls-riffet er himmelsk. I «Good Lovin’» skjer alt på to og et halvt minutt. Det er heseblesende energisk. Det er stormfullt livsbejaende. Det er sekstitallet oppsummert på to et halvt minutt. Aller best er liveversjonen på Ed Sullivan Show. Den går ennå fortere.

King Curtis : «A Whiter Shade of Pale»
Det er når vi utfører handlinger av og med kjærlighet; at ærlighet blir en dyd. Ærlighet er kjærlighet som bekrefter seg selv. Det er å være sann.

Jeg så at Keith Reid som skrev tekstene til Procol Harum nylig døde. Jeg husker min mor satt ved kjøkkenbordet og leste dødsannonser. Nå er det vår tur. 
Originalen av denne låta ikke bare oppsummerer sekstitallet; den er sekstitallet! Live-versjonen med King Curtis på saksofon og Aretha Franklins band tar Brooker/Reid/Fisher og Bachs komposisjon til Filmore Easts konsertscene. Der tar de vare på den på aller beste vis. Det svinges, blåses, hoies, heies og løftes høyt. Veldig høyt og vakkert. Samspillet med publikum er magisk.

Carla Bley : «Utviklingssang»
Som pilen i et kompass, peker ærlighet mot kjærlighet. En kjærlighet som er klar og ren i sitt uttrykk. Paulus sier det slik: «kjærligheten gleder seg ikke over urett, men gleder seg over sannhet». I buddhismen kalles dette «vår grunnleggende godhet». Det sanne i oss kan ikke være uærlig.

Hun var født svensk, men jeg har alltid tenkt på henne som amerikansk. Det tror jeg hun gjør selv også. Men tittelen på låta er uten tvil skandinavisk. Her har Carla Bley med seg partneren Steve Swallow på bassgitar og Andy Sheppard på saksofon. De spiller avdempet og nært. Jeg hører det flytende skandinaviske i tonevalget, det melankolske, men også trolske og mystiske, omtrent som i Inger Hagerups dikt.  

Utvikling betyr aller mest bevegelse og framdrift. Vi lever i en verden som i seg selv er bevegelse. Slik er det også med oss. Vi er i endring og utvikling hver eneste dag. Når vi ikke lenger prøver å holde fast –  erfarer vi frigjørelse – å følge bevegelsen slik den er; uten ønske om å styre den.  

Bob Marley & The Wailers : «Lively Up Yourself»
Jeg tror jeg vil avslutte med Bob Marley. Denne sangen er fra «Natty Dread» som jeg vil hevde (om jeg blir tilstrekkelig presset) er Marleys beste. Dette skyldes mest en grenseoverskridende lytteopplevelse under innflytelse av marijuana, som gjorde at musikken begynte å spille et sted inne i meg, som et musikalsk parallellogram med lytting i to dimensjoner. Det kan skje når reggae kombineres med en «macka spliff» som også den anbefalte kombinasjonen. I alle fall på Jamaica. I mindre grad på Østerås.    

Sjelen er i sin natur ærlig. Den kjenner bare sannhet, men gjennom livet dekkes kjernen i oss med slør av misforståelser. Men hva kjærligheten viser til under sine mangfoldige uttrykk; er takknemlighet for livet og kjærlighet til Gud. Jeg runder altså av med «G-ordet». Sånn sett kan det være at denne saken trenger en advarsel. «Explicit lyrics» handler ikke lenger å synge om sex eller narkotika, men å bruke G-ordet.