Konsertanmeldelse: Wilco – Loaded, Oslo, 11. juni 2022
Det regnet og det regnet. Tor ville liksom ikke gi slipp. Noe som resulterte i at jeg tilbrakte en snau halvtime i pølseboden i salgsområdet tyggende på en aldeles nydelig pølse. Da det var klart for Wilco, hadde regnet trukket seg litt tilbake, men det lå fremdeles på lur.
Da en blid og lun gjeng entret scenen, falt det kun noen små, lette regndråper ned over den forventningsfulle folkemassen foran scenen. At dette skulle bli en av de fineste konsertene undertegnede har sett på mange år, var ikke akkurat innenfor rekkevidde der jeg stod og hakket tenner iført en gjennomvåt parkas jeg trodde var vanntett.
Bandet gikk ut i et rolig tempo med blant annet nydelige versjoner av «I Am My Mother», «Cruel Country» og «Hints» fra den nye plata si, «Cruel Country». Lyden og samspillet gjengen imellom var så til de grader perfekt fra første anslag, at forventningen umiddelbart steg til uante høyder. Selv om jeg elsker den nye plata, var jeg litt spent på hvordan låtene ville fungere live. Noe jeg altså fikk svar på umiddelbart.
Da Tweedy og gjengen dro i gang en av klassikerne fra «Yankee Hotel Foxtrot», «I Am Trying To Break Your Heart», tok det fullstendig av for både bandet og publikum. Hele bandet slo bokstavelig talt ut i full blomst, mens himmelen nok en gang åpnet seg og vannet publikum foran scenen. Men akkurat det var det ingen som brydde seg om. Selv var jeg fanget i en tilstand der nytelse og begeistring lukket porten for andre og forstyrrende inntrykk.
Kombinasjonen av gamle og nye låter var perfekt, og absolutt alle fungerte i egenskap av å være seg selv og som del av en større enhet. Sømløst skled låtene over i hverandre. Vekslingen mellom litt nedpå country til lange støyete partier, opplevdes som brødre og søstre i en usedvanlig oppegående familie.
I løpet av 1 time og 30 minutter, leverte Wilco cirka 20 låter (oppslukt av nuet mistet jeg litt tellinga). Og jeg likte hele bønsjen. Tweedy er nemlig en mester i å forene det enkle og melodiøse med det kompromissløse og utfordrende. Vi fikk låter fra stort sett hele katalogen og vanvittige fete versjoner av gamle klassikere som «Jesus, Etc.», «Wilco (The Song)», «Via Chicago», «At Least That’s What You Said», «Heavy Metal Drummer», «Box Full Of Letters» og «Impossible Germany», for å nevne noen. Sistnevte var som alltid en helt utenomjordisk versjon, der bandet ga absolutt alt og litt til. Ikke umulig i der hele tatt!
De nye låtene beviste at de holder høy klasse også live (plata er helt fantastisk). Foruten de tre låtene nevnt innledningsvis, fikk vi også nydelige versjoner av blant andre «All Across The World», «Tired Of Taking It Out Of You», «Story To Tell», «A Lifetime to Find» og «Falling Apart (Right Now).
Selv hadde jeg stor glede av å følge med på samspillet mellom bandmedlemmene. Ikke bare er de proffe til fingerspissen, de virker også oppriktig interessert i hva de andre til enhver tid foretar seg. Som bandleder, ofte kun utstyrt med en kassegitar, er det fascinerende å observere hvordan Jeff Tweedy gir de andre i bandet både oppmerksomhet og tumleplass. Måten han observerer, smiler og lever seg inn i de andres fortreffeligheter er rett og slett nydelig å være vitne til.
For selv om Tweedy utvilsomt er sjefen, og synger og spiller gitar som en gud, er Wilco først og fremst et band, ikke et enmannsforetak. Et band som per i dag fremstår som nesten utilnærmelige, for det de leverte i går var musikalsk magi fra hylla over den aller øverste hylla.
Det er selvfølgelig lett å bli fullstendig trollbundet av Nels Clines pedaltråkking og gitarspilling, noe man selvfølgelig også skal, men John Stirratts stødige bassing og nydelige koring, Pat Sansones tangentarbeid og allsidige gitararbeid, Glenn Kotches tettsittende og nyanserte tromming og Mikael Jorgensens eminente og tidvis subtile bidrag på keyboard og piano, er akkurat like viktig for å få fram bredden i Wilcos musikalske register.
Da jeg ruslet hjem, slo det meg at Wilco, i min lille, men akk så utsøkte verden, trolig er verdens beste band. Et band som har en unik evne til å forvandle meg til en lykkelig og svært tilfreds fyr.
