Konsertanmeldelse: Dexys (Midnight Runners) – London Palladium, 20.09.23 og Maihaugsalen 10.10.23

Om jeg skal stole på mine egne ører, og det må jeg jo, er Dexys Midnight Runners, eller Dexys som de kaller seg i dag, sine tre utgivelser fra 80-tallet; «Searching For The Young Soul Rebels» (1983), «Too Rye Ay» (1982) og «Don’t Stand Me Down», et av musikkhistoriens soleklart beste musikalske hat-trick. De tre platene bandet har gitt ut siden den gang, er også meget gode, men likevel ikke av samme kaliber som de tre første.

Tekst: Espen A. Amundsen Foto: Herman Berg og Kenneth Jønsson 

I løpet av de siste to ukene har jeg hatt gleden av å oppleve Dexys live to ganger. Først på London Palladium og deretter på Lillehammer. To konserter som har vært med på å befeste at Kevin Rowland og Dexys er noe av det beste og fineste jeg har vært vitne til fra en scene der det fremføres musikk. Og jeg har vært på maaaaange konserter. 

Sist gang jeg så Dexys, på Rockefeller i 2003, var jeg så begeistret at jeg alltid har omtalt konserten som en av de beste jeg noen gang har sett. Men nå, etter de to siste ukene, har jeg sett tre konserter med Dexys Midnight Runners, som alle kan beskrives som fenomenalt gode. Ekte hat-trick igjen, der altså. 

Jeg kunne trolig skrevet en avhandling om både bandet Dexys og de ovennevnte konsertene, men det får jeg eventuelt spare til en annen gang. Denne gangen får det holde med en relativt kort gjengivelse av konsertene i London og på Lillehammer. 

Aller først: kontrasten mellom et stappfullt London Palladium med et ellevilt publikum og Maihaugsalen med cirka 200 publikummere, er i utgangspunktet enormt stor. Men fordi publikum også på Lillehammer var så til grader entusiastiske, ble også sistnevnte konsert en stor musikalsk opplevelse. Litt uventet, men desto mer gledelig. 

En annen stor kontrast mellom de to konsertene, var nærheten til bandet. Å sitte på balkongen på ærverdige London Palladium var storslått og ekstremt fascinerende. Omgitt av britiske blodfans av bandet og med fugleperspektiv over det som skjedde på scenen, var det utvilsomt en helt unik og altoppslukende opplevelse. Men å sitte på tredje rad, som tidvis nesten føltes som å være på scenen sammen med bandet, som var tilfelle i Maihaugsalen, føltes tidvis nesten uvirkelig og ga en helt annen opplevelse enn fugleperspektivet på London Palladium. 

Hvilken konsert som var best? Begge, så klart! 

Når det gjelder låtene som ble fremført, var det ikke store forskjeller. På begge konsertene ble det nye albumet, «The Feminine Divine», fremført i sin helhet og satt inn i en «dramatisert» ramme der de fleste i bandet bidro. Fra å være en lett macho-aktig type, gjennomgikk hovedpersonen, Kevin Rowland, en forvandling der han tilslutt fullstendig overgir seg til kvinnen på usedvanlig vakre «My Submission». 

Selv om studioversjonen av «The Feminine Divine» i utgangspunktet er knallgod, tilførte live-versjonene likevel helheten en ekstra dimensjon gjennom diverse dialoger mellom Rowland og de andre i bandet. Alle låtene – selv den relativt odde «Goddess Rules» – ble fremført på glimrende vis av et vitalt band med stort overskudd og mye entusiasme. Et band med plass til både fele, blåsere, diverse tangenter og trommer, men Rowlands vokale prestasjoner var likevel i en helt egen klasse, og da spesielt på ovennevnte «My Subission» der vokalen hans nådde uante høyder.   

Etter fremføringen av «The Feminine Divine» fulgte det en kort pause, før bandet entret scenen med sekken full av de gamle klassikerne. Noe som, både i London og på Lillehammer, resulterte i at det tok fyr i teltet både på scenen og blant publikum. I London Palladium, der det er plass til over 2000 mennesker, reiste alle seg opp fra sitteplassene og ga seg hen. Det var som å være tilstede på en fotballkamp der ballen kontinuerlig ble plassert i krysset, samtidig som publikum sang med. I Marihaugsalen gikk det naturlig nok litt roligere for seg, men det var fantastisk å oppleve det engasjementet og den kjærligheten publikum rettet mot scenen. Noe som selvfølgelig resulterte i at Dexys virkelig ga jernet og kjørte på med den ene klassikeren etter den andre. 

Det begynte med en energisk versjon av «Plan B», etterfulgt av lune og følelsesladede utgaver av «I’ll Show You» og «All In All» før mesterverket «Until I Belive In My Soul» slo fullstendig knockout på alt og alle. Deretter fulgte en utrolig sjarmerende versjon av «Free», som ble avsluttet med en underholdende og morsom dialog mellom Rowland og Sean Read om begrepet «Free» der også publikum ble involvert. Resultatet ble at Rowland forlot scenen på humoristisk vis.

Da han få sekunder senere dukket opp igjen, var det for å fremføre låta alle venta på – «Come On Eileen» – og da eksploderte det selvfølgelig. I London med fullstendig kaos og armer og bein overalt, på Lillehammer med en eksplosjonsaktig form for trampeklapp. Som, og til like stor jubel, ble etterfulgt av «Geno» og «Jackie Wilson Said» før konserten ble avsluttet med en nydelig versjon «Carrickfergus», som ble fremført av Rowland med stor inderlighet. 

At konserter oppleves på forskjellig vis, sier seg selv, men om jeg slår sammen mine egne og  publikums reaksjoner, både i London og i Lillehammer, er det ingen tvil om at så godt som alle syntes konserten med Dexys var en ekstraordinær opplevelse litt utenom det vanlige. Konserter der bandet ga alt når de framførte musikken som et stort flertall av publikummerne har et nært og nesten religiøst forhold til.

Selv om mye handlet om Kevin Rowland suverene vokale prestasjoner, bidro resten av bandet; Tim Weller (trommer),  Claudia Chopek (fiolin/vokal) Mike Timothy (tangenter/vokal), Sean Read (blås/vokal) og Alistair Whyte (blås/vokal), på glimrende vis, både som musikere, korister, samtalepartnere for Rowland og skuespillere. Når det gjelder skuespillerbiten bidro særlig Chopek og Read på glimrende vis. Sjefen sjøl, Kevin Rowland, ruslet avslappet rundt på scenen og syntes å trives svært godt sammen med resten av gjengen. Noe dansesteg hit og dit, litt knipsing og klapping, smil og latter, var med på å understreke. 

Det er bare å takke og bukke langt inn i evigheten; det blir garantert lenge til neste gang jeg kjenner så dypt og inderlig på en takknemlighetsfølelse som jeg gjør akkurat nå, knapt to dager etter å ha opplevd to fantastiske konserter med det som må være et av verdens beste band: Dexys Midnight Runners! (Eller bare Dexys, om du vil). 

Ps! I London begynte bandet del 2 med «Soon» og avsluttet konserten med «Tell Me When The Lights Turn Green».