Jeg har et merkelig forhold til The Killers.

Det er et band jeg kan høre mye på, spesielt i bilen. Det gjorde jeg da også til gangs da jeg hadde dilla på dem og Thåström i 2006. Hele den fordømte tiden til og fra jobb spilte jeg de selvbiografiske låtene til den svenske artistpoeten fra Skebokvarnsv. 209, samt Killers drøm om å være som Bruce Springsteen, .

Albumene «Sam’s Town» og  «Skebokvarnsv. 209» gikk på repeat/repeat, og cdene ble etter hvert nokså ripete.

Det som fascinerte meg mest med amerikanerne, var de fengende låtene kombinert med det svært åpenlyste tyvgodset fra andre artister. Innimellom var det ikke bare enkeltelementer som var knabbet, men hele melodilinjer.

For eksempel førstehiten «Mr. Brightside» fra 2004. Den er nokså identisk med Underworlds «Born Slippy» fra 1999.

Spill de to sangene samtidig og sjekk likheten

For det er liten tvil om at Killers virkelig forsøker å gjøre seg større enn de strengt tatt er. Ingen kan imidlertid ta fra dem at «Sam’s Town» var en kjempeslager, med over fem millioner solgte album – ikke minst fordi singelhiten  «When You Were Young» fikk mye radiospilling og solgte til platinum.

Det er kanskje denne låten som gjør at jeg i det hele tatt bryr meg om bandet. Jeg har en tendens til nostalgia, og titler som ‘Da-vi-var-unge’, kombinert med Thåströms melankolske oppvekstlåter fra Stockholm, gjør at jeg kan gjenskape den såre gleden som ligger i å vite at du har vært med på reiser som aldri kommer tilbake.

Derfor dro jeg med stor spenning til Roskilde-festivalen i 2007 for å se dem i kjølvannet av det vellykkede 2006-albumet. På debutplaten «Hot Fuss» to år tidligere hadde gutta fra Las Vegas forsøkt seg på en pokerbløff ved å fremstå som erkebritiske. Og de lyktes til dels med det.

Debutskiva føk til topps på listene i Storbritannia, Irland og Australia, og havnet så høyt som nummer 7 på «US Billboard 200».  Det påfølgende albumet skulle vise at de kunne fremstå som uramerikanere, til tross for oppveksten i Nevada-ørkenen.

Kanskje var det striregnet. Eller muligens bare meg selv. Jeg fikk i hvert fall en gedigen nedtur da jeg kom padlende inn foran Roskildes Oransje torsdags kveld og hørte vokalist Brandon Flowers. Det låt rett og slett surt og merkelig. Det var noe med stemmen som ikke funket, og stemningen var snål, som om folk foran hovedscenen ikke helt brydde seg.

Det var da folk begynte å skvette søle på hverandre at jeg begynte å lure på om originalitet er den mest undervurderte faktoren for et superband. Den gang hadde The Killers kun to album i beltet, men likevel en rekke hits. Flowers jobbet som besatt for å sette fyr på et over-gjennomsnittet-vått Roskilde-publikum. Men det gnistret ikke.

Jeg lot tvilen komme tiltalte til gode; det var vel bare en dårlig dag under svært vanskelige værforhold, tenkte jeg

Den tanken vendte tilbake da vi vandret inn portene på Telenor Arena sist fredag. Og ble egentlig ikke skuffet; The Killers er og blir en skuffelse live. Egentlig er det snodig fordi alt ligger til rette for at amerikanerne skal gjøre skikkelig knallsuksess på scenen:

En hardtjobbende vokalist med godt utseende som drar i gang allsang og kan de fleste triksene – ultrafengende låter som bygger seg opp – en knallsterk rytmeduo –  tøft image – perfekt sceneshow med kaskader av lys og lyd.

Men, ingen X faktor. Kanskje har Brandon Flowers fortsatt plakater av andre klassiske frontmenn hengende på veggen på gutterommet…

I rettferdighetens navn; det begynte lovende, med «Mr. Brightside». Alle lys på (morsomt ordpek til publikum) og skikkelig kickass fra første låt.

Eldstedatter var også helt med og slo an tonen ved siden av meg på tribunen. Hun skrek såpass høyt at jeg var mer redd for hørselen min på hennes side enn det andre øret, vendt mot The Killers. Bandet slet da også generelt med lyden, spesielt vokalen.

Kanskje var det spesielt ille der vi stod på tribunen. For det var ingen tvil om at datteren min hadde rett da hun utbrøt; – Det er første og siste gang, pappa! Neste gang står jeg der nede!! Hun pekte mot den bølgende massen foran scenekanten.

Fire intetsigende sanger krøp av gårde, inkludert en av mine favoritter «Bling (Confession of a King)», før Killers igjen tok steget. Med «Miss Atomic Bomb» og «Human» ble det fart i bandet, og liv i publikum.

Og en av de største slagerne, «Somebody Told Me», syntes i ettertid å låte svært mye bedre fra grunnplanet enn fra venstre tribune der vi stod.

Så detter de ned igjen. Spesielt «For Reasons Unknown» er skikkelig skuffende og en nedtur vokalmessig. Det virker nesten som Flowers ignorerer monitorlyden. Men så svinger det, denne gangen oppover.

Paradoksalt nok er coverlåten «Forever Young» introen til oppsvinget som kulminerer i «Read My Mind». Men det blir ikke før på den attende sangen at det tar av i hele Telenor Arena.

«When You Were Young» er bandets suverent beste låt, rent subjektivt vurdert selvsagt.

Her kommer datteren min, samt Killers rytmeseksjon helt til sin rett. Spesielt den utrolig energiske og dyktige trommisen Ronnie Vannucci Jr. Han gir alt og hiver til slutt stikkene til publikum.

Kommer jeg noen gang til å synes Killers er drepende bra live? Håper det. For potensialet er der.

Men det avhenger i for stor grad av Brandon Flowers. Han må finne sin egen stemme og plukke frem karismaen, uten å prøve fullt så hardt å kopiere andre. Da først kan det bli ordentlig, ordentlig bra.

Her de 19 sangene de spilte foran 20.000 tilskuere i Telenor Arena den 1. mars 2013.

Et sammendrag fra hele konserten er det også noen som har lagt ut:

http://youtu.be/cfp2otPj0PY