Fordi musikkåret begynner å nærme seg deadline, har Popklikk laget to (eller kanskje fire?) saker der vi skriver om plater som, fordi de ble sluppet på begynnelsen av året, kanskje har gått deg hus forbi. Plater som alle stiller sterkt når Popklikk skal oppsummere musikkåret på nyåret.

De 10 første har vi allerede skrevet om, her kommer fem til:

Unnveig Aas: ”Old Soul”

”Old Soul” er en befriende vakker og melodiøs plate, der produksjonen åpner opp for både bekker små og Grand Canyon.

Det er så mye luft og åpne landskap i lydbildet at man nesten letter av glede når sangene flyter forbi. Å lytte på ”Old Soul” føles litt som å sitte i en luftballong et sted midt i mellom Villa Villekulla og Memphis, Tennessee.

Måten produksjonen blander det moderne med det tradisjonelle er ekstremt tiltalende, og bør få flere enn de av oss som trives best i gyngestoler og hengekøyer til å brette ut ørene. Noe ”What Hurts the Most (Is Knowing You Want To Leave)”, “Things Will Be Better” og “June (Nothing I Can Do)” er glimrende eksempler på. Tre låter der folk, pop, soul, vestkyst, Sheffield og country drikker av den samme flaska.

Om vi underveis i lyttingen tenker på Chris Isaak? Absolutt, men tankene flyr også til Jenny Lewis og noe overraskende, Richard Hawley.

Men mest av alt tenker vi selvfølgelig på Unnveig Aas, jenta fra Holmestrand, som foruten å synge som en lett desperat engel, og å lage sorgfulle, delikate låter, også har vært med på å produsere herligheten. Tar vi med i regnskapet at hun også bidrar sterkt på Roger Græsberg & Foreningens kritikerroste debutalbum som ble sluppet for noen uker siden, snakker vi definitivt wow-power (og litt til).

”Old Soul” gjør deg trist på en fin måte, og får deg til å danse selv når himmelen ramler ned. Noe som igjen betyr at Unnveig Aas har laget en av de fineste platene du kommer til å høre i år.

Saint Etienne: ”Home Counties”

”Home Counties” er en fantastisk plate. For å uttrykke det på mobilsk er den tommel opp, hjerte, pokal, iskrem og solskinn. At den er skreddersydd for lune sommerkvelder på terrassen eller ellevill dans på plenen, passer godt for de av oss som trives best i nærmiljøet.

”Home Counties” er akkurat som forgjengeren; «Words And Music By Saint Etienne», blant Saint Etiennes beste plater. De melodiøse, dansbare, poetiske, elektroniske og akustiske låtene, sprer drømmer og dyrker det britiske landskapet, få andre er i stand til.

Saint Etienne er faktisk tidvis så erkebritiske at skjegget til Prefab Sprouts Paddy McAloon, dukker opp rundt flere av de vidunderlige musikalske, og ikke minst geografiske, svingene bandet foretar seg.

Teften for gode melodier er den røde tråden albumet gjennom. En inkluderende rød tråd som ønsker velkommen både synther, kassegitarer, banjoer, tamburiner, mellotroner, blåsere, fløyter, orgler med mer.

Saint Etiennes elektroniske pop, med nikk til både disco, funk, folk, sør-amerikanske strender, britiske puber og grønne britiske enger, er så til de grader sjarmerende, oppløftende, energisk og beroligende, at man skal være en surpomp i verdensklasse om man ikke lar seg rive med.

Elliot Murphy: «Prodigal Son»

Om eventyret begynte med «Aqua Show», «Murph The Surf» eller «Just A Story From America», husker jeg ikke. Alt jeg husker er at jeg falt pladask for musikken til Murphy, mannen fra New York som hørtes ut som en blanding av Lou Reed, Bruce Springsteen, Mink DeVille, Leon Russell, Bob Dylan og David Johansen.

De siste 10 årene har han laget flere supre skiver, deriblant fantastiske «Notes From The Underground». En plate der Murphy virkelig hadde funnet tilbake til de gode melodiene og de dypsindige tekstene som satte sitt preg på hans tidligste utgivelser.

Elliots nye plate, «Prodigal Son», er nok et karrierehøydepunkt. I en alder av 67 år pøser han på med så mye melodiøsitet, savn, vedmod, håp og livsvisdom at undertegnede begynner å tro at han kan gå på vannet. Det føles så uendelig godt å lytte til en mann som står oppreist i all slags vær. En mann med hjertet utenpå skjorta.

Produksjonen, utført av Elliotts sønn Gaspard Murphy, er nøktern og strøken. Lydbildet er fylt med store doser tangenter og eminent gitarspill av Murphys gamle våpendrager, Olivier Durand.  Det rasler, gynger og knirker.

Alle platas ni låter er små gavepakker til menneskeheten. De står godt på egne ben, men fungerer også utmerket fra A-Å. Låta som først sendte meg rett til himmels var «Hey Little Sister», men nå flyr jeg stort sett hele tiden.

The Afghan Wigs: ”In Spades”

Musikken til The Afghan Wigs har alltid vært litt skummel. Litt som å stå fastklemt i svingdøra mens vaktmester Gorgon skritt nærmer seg i det fjerne.

Noe som selvfølgelig også er tilfelle på bandets nye plate, ”In Spades”, deres andre siden comebacket i 2012. Men så lenge plata er skummelt bra, er Popklikk-redaksjonen mer enn fornøyd.

Greg Dulli og hans kompiser viker i liten grad fra den musikalske formelen de alltid har fulgt. En formel der storslåtte og melodiøse rocklåter, ikledd en aldri så liten tvangstrøye, dundrer mot lytteren.

Hardtslående trommer, tunge bassganger, frenetiske gitarer, lekende tangenten og høytflygende strykere og blåserne, pakkes inn i melodier som både slår og fenger. Variasjonen mellom det harde og det myke, det røffe og det sentimentale tilfører musikken mangfold, vitalitet og uforutsigbarhet.

Når Thåström synger med glød og innlevelse at ingen synger blues som Jeffrey Lee Pierce, har han selvfølgelig helt rett. Men spør dere oss fortjener også Greg Dulli en egen sang. En sang om en fyr som har skjønt hvordan rock og patos kan forenes på en unik, hardtslående og troverdig måte.

Foxygen: ”Hang”

«Hang» er et ganske snodig album, egentlig, men samtidig veldig underholdende og spinnvilt. Opera møter Gatsby. Queen møter ABBA. Kinks møter Scott Walker. Meat Loaf møter Todd Rundgren. Skjønner?

Nja, kanskje ikke, men på forunderlig vis oppleves ”Hang” som en forundringspakke som ved hjelp av musikalske krumspring og melodiøs kraft fyller lydbildet med både glede og energi.

Stemmen til Sam France, en blanding av alt fra Marc Bolan og Lou Reed til Mick Jagger, svinger seg elegant mellom en skog av strykere og blåsere. Det storslåtte lydbildet, som tidvis truer med å deise i bakken, tilfører musikken så mye intensitet at det er umulig ikke å la seg rive med.

Selv om samtlige låter har sin egen vri, finnes det en rød tråd som trekker dem i den samme retningen. Noe som i seg selv er en aldri så liten bragd.

Favoritter? Tja, det varierer litt, men fordi ”Follow The Leader”, ”On Lankershim” treffer umiddelbart, kan det være lurt å starte med dem.