I løpet av ett år produseres det så mye kvalitetsmusikk at enkelte album forsvinner under den berømte radaren. Har dere for eksempel brukt tid på følgende fem album?

John Mellencamp (featuring Carlene Carter): Sad Clowns & Hillbillies

John Mellencamp (65), fra Seymour, Indiana, er her med sitt 23. studioalbum, raust co-kreditert Carlene Carter.

Sad Clowns & Hillbillies plasserer seg godt i den folden av plater som Mellencamp har laget det siste drøye tiåret, rustikke sangsamlinger som med autoritet og eleganse stepper frem og tilbake mellom country, folk og lavt rigget rock´n´roll. Musikk som det pekte frem mot fra de to essensielle albumene Scarecrow (1985) og The Lonesome Jubilee (1987).

John Mellencamp vet hva han driver med, han holder seg selvfølgelig med utmerkede musikere og det låter fin-fint. Carlene Carter er med og bidrar til vokal variasjon på sanger som gjennomgående er lette å høre på (Tom Skjeklesæther).

Chris Price: «Stop Talking»

Chris Price sitt andre soloalbum, ”Stop Talking”, er så tiltalende og lett å like at det burde vært allemannseie. Vi snakker svært melodiøs pop (tidvis tilsatt store doser power) med klare referanser til mye av musikken som dukket opp på den amerikanske vestkysten på slutten av 60- og begynnelsen av 70-tallet. Som for eksempel Emitt Rhodes, Harry Nilsson og Randy Newman.

Slenger man artister som Crowded House, Billy Joel, James Taylor, Brent Cash, Burt Bacharach og Jason Falkner inn i ligninga, begynner vi å nærme oss musikken som rusler rundt på «Stop Talking». Musikk så nydelig arrangert og produsert at himmelen nesten faller ned (Espen A. Amundsen).

David Corley: «Zero Moon»

David Corley spiller lurvete rock, uten på noe tidspunkt å stå i fare for å bli meldt på i hverken garasje eller punkrock-klassen.

Dette er bare grunnleggende skeivt, rustent og beint fram møkkete, som om plata skulle ha vært laget på et oljesølete verksted snarere enn i et studio.

Corley truer og messer, han ber på sine knær og han gir fingeren i sanger som stadig sniker seg innpå en, tar grep og ikke slipper taket.

Sakte men sikkert vokser det fram en helhet, en poetisk stemme, en nonsjalant stolthet, en egenart som er bygget på elementer som ingen rimelig opplyste lyttere skulle tro at det går an å klemme noe nytt ut av. Det er, herre min hatt, rett og slett rock´n´roll, slik den er dømt til å skrangle inn i solnedgangen (TS).

The Clientele: «Music for The Age Of Miracles»

Å høre på The Clienteles nye album, «Music for the Age of Miracles», føles litt som å vandre rundt i en liten engelsk by grytidlig en morgen innrammet av høstens farger.

Den vare vokalen, pakket inn i nylonstrenger og silkemyke strykearrangementer, beveger seg rundt i en atmosfære der de små tingene plutselig blir så uendelig store, at lysten til å lytte både intenst og lenge ikke slipper taket.

Noen ganger beveger The Clientele, bandet som en gang for ganske lenge siden så dagens lys i London, seg så varsomt framover at låtene nesten forsvinner. Men bare nesten. For det er, mye takket være de sofistikerte og svært tiltalende melodiene, umulig ikke å sette pris på sangene som slentrer mot deg med et berusende smil rundt munnen (EAA).

Jeb Loy Nichols: «Country Hustle»

Med nye Country Hustle er Jeb Loy Nichols tilbake på området han synes å like seg aller best i. Funky soulmusikk, der trommeslager og bassist er musikerne som fortjener dobbel hyre.

Denne gangen har han jobbet sammen med Andrew Hale, visstnok keyboardisten til soul-sangerinnen Sade.

Sammen har de skapt et lavt rigget lydbilde der grooven er konge og alt tar litt ekstra lang tid. Funky gitarer, boblende keyboards, nennsomme blåsere, passe tilmålte handclaps og Jeb Loys vekselvis hviskende og messende stemme formidler tekster som på ingen måte bare er der til pynt (TS).