Fordi musikkåret begynner å nærme seg deadline, har Popklikk laget to (eller kanskje tre) saker der vi skriver om plater som, fordi de ble sluppet på begynnelsen av året, kanskje har gått deg hus forbi. Plater som alle stiller sterkt når Popklikk skal oppsummere musikkåret på nyåret.
De fem første har vi allerede skrevet om, her følger de fem neste:
Mark Eitzel: «Hey Mr Ferryman»
Popklikk er blodfans av stort sett det meste av musikken Mark Eitzel velger å dele med menneskeheten. Å si at han er et musikalsk forbilde er på ingen måte å ta for hardt i. Hadde vi vært religiøse kunne vi dristet oss til å kalle ham Gud.
Vår kjærlighet til Eitzel så dagens lys da han dukket opp som frontfigur og låtskriver i American Music Club (AMC) på midten av 80-tallet. Det var noe med stemmen til Mark og måten han brukte ordene på, som fikk oss til å omfavne musikken som gravde seg dypt ned i rillene på AMC sine skiver.
Brorparten av tekstene til AMC er små mirakler som berører de fleste eksistensielle behov et menneske må tråkle seg gjennom. Eitzel graver dypt, og han graver med begge hendene.
Med «Hey Mr. Ferryman» har Eitzel levert en av sine beste plater. Noe som innebærer at han slår knockout på det meste av det som betegnes som musikk.
Godt hjulpet av den tidligere Suede-gitaristen Bernard Butler, maner Eitzel fram fintfølende låter pakket inn i delikate og luftige arrangementer. Det låter ekstremt profft, og Eitzels stemmen fyller musikken med varme, vemod og undring.
At han veksler mellom å synge som en vingeklippet engel med Belsebub i hælene, og en elegant crooner med både vidd og musikalsk timing, gjør lytteropplevelsen både intens, hjerteskjærende, morsom og befriende.
«Hey Mr Ferryman» må betraktes som en helhet som krever både tålmodighet og fokus av lytteren. Dette er IKKE en plate for multitasking. Om vi må plukke ut enkeltlåter foreslår vi, etter flere runder i tenkeboksen, å begynne med tittellåta, «An Answer», «An Angels Wings Brushed the Pennys Slot» og «My Role as a Professional Singer and Ham».
The Shins: «Heartworms»
Popklikk-redaksjonen har alltid satt pris på The Shins. Helt fra debutalbumet, ”Oh Inverted World”, har vi hatt ørene på stilk. The Shins, som kun har levert fem album på 16 år, har alltid maktet å få oss til å vente i spenning på det neste albumet.
Bandets nye album, ”Heartworms”, er en usedvanlig hyggelig lytteopplevelse. En av oss mener sågar det er bandets beste så langt.
”Heartworms” inneholder så mange melodiøse og fengende låter at det burde ligge øverst på alle verdens musikklister. Låtene hopper på sjarmerende vis av gårde med logrende haler og litt bustete hår. De er fylt med hjertevarme og store doser vitalitet.
At Popklikk liker alle låtene svært godt skyldes trolig at The Shins anno 2017 får oss til å tenke på gamle favoritter som Split Enz/Crowded House, 10cc, XTC, The Cure og The Cars. Og The Beatles, så klart.
Om vi må trekke fram en låt i kobbelet av herligheter, blir det den lett countryfiserte balladen ”Mildenhall”. En låt som handler om hjemlengsel, Jesus and The Mary Chain og pappas gitar.
Chuck Prophet: «Bobby Fuller Died for Your Sins»
Popklikk har hatt gleden av å oppleve Chuck Prophet live både som soloartist og som gnistrende gitarist i Green On Red. Vi har stort sett de fleste platene han har medvirket på, og kan konstatere at han svært sjeldent skuffer.
Hans 14 soloalbum, ”Bobby Fuller Died for Your Sins”, føyer seg inn i rekken av melodiøse rockskiver krydret med store doser americana. Noe som har blitt Prophets varemerke (ja, også en aldri så liten dose Dylan og Stones, så klart).
Selv om «BFDFYS» på ingen måte legger oss i bakken, sitter vi og smiler og slår oss på lårene mens tittelåta, ”Open Up Your Heart”, ”Bad Year For Rock’n’Roll, Jesus Was A Social Drinker» (som skapt for Willy DeVille), «Rider Or The Train» og ”We Got Up And Played», triller forbi i akkurat passe tempo.
Noe som er mer enn godt nok for oss. At enkelte av låtene får oss til å tenke på Prophets gamle kompis i Green On Red, Dan Stuart”, tvinger selvfølgelig fram en tåre eller to. (Jada, vi tenker først og fremst på avslutningslåta, ”Alex Nieto”).
Hajk: «Hajk»
Hajk selvtitulerte debutalbum treffer Popklikks sikringsskap med lynets hastighet. Det sier bare kræsj-bom-tralala i hodene våre når låtene skyter ut av startblokkene. Vi brukte vel sånn cirka en gjennomhøring før vi var helfrelst hele bønsjen.
At Hajk nå og da høres ut som et norsk søskenbarn til Fleetwood Mac, er så klart med på å trigge gledesrusen. Det lukter i det hele tatt mye amerikansk vestskyst av skiva.
Men, og det er kanskje det viktigste triggerpunktet; Hajks musikk henter i våre ører også inspirasjon fra de britiske øyer, som for eksempel fra det eminente Sunderland-bandet, Field Music.
Ja, også er det deilig at det titt og ofte finnes elementer av jazz i sømmene.
Måten Preben Sælid Andersen og Sigrid Aase bytter på vokalen, tilfører Hajks tidvis drømmende elektopop en ekstra dimensjon. Lydbildet, som er klarere enn dagen, gir detaljene god romleplass. En romleplass ikke ulik den vi finner i noen av Kate Bush sine beste musikalske øyeblikk.
Å plukke ut låter gir vi oss ikke ut på. Vi digger helheten og delene. Og kanskje til og med Gadamer. Men mest av alt digger vi Hajk!
The Mountain Goats: «Goths»
John Darnielle og hans The Mountain Goats har laget en plate der tekstene omhandler gothmusikkens mystiske og snåle univers.
At låtene peker mer i retning av vestkyst, soul og jazz er kanskje litt snodig, men det gjør ingen ting så lenge resultatet er vidunderlig. Og det er det. Vidunderlig, altså.
Tekstene er så tiltalende, morsomme og korny, at Popklikk-redaksjonen kommer til å bruke hele sommeren på å dykke ende dypere ned i tekstmaterialet.
«Goths» bør høres som en kronologisk enhet. En enhet som har en historie å formidle, en historie med mange små og smått geniale avstikkere.
Når Darnielle drar til med “Nobody wants to hear the 12-bar blues/From a guy in platform shoes”, blir vi både litt glade og litt triste. Følelser vi ofte stikker innom i løpet av plata.
At det fremdeles finnes mennesker som lager låter med titler som «Unicorn Tolerance» og «For The Portuguese Goth Metal Bands», er både rørende og veldig, veldig stilig.
Avsluttningsvis må vi nevne «Stench Of The Unburied» og «Abandoned Flesh» , to låter som til evig tid har brent seg fast i våre legemer. Goth bedre, for noen låter!
