The Rainmakers. Lørdag kveld. Utsolgt bule på hjørnet av et veikryss. Bare hyggelige folk på alle kanter. Det kan bare ikke gå galt!!!
Og gutta leverer. Det er tredje gangen Popklikk ser Rainmakers etter comebacket, og dette er den beste gigen. De blir bare bedre og bedre etter hvert som håret til frontfiguren blir hvitere. Vi får bare håpe det ikke var siste reise over dammen.
Kvartetten var denne gang lokket til Norge av Jo Nesbø til lanseringen av den nye boken hans. Popklikk var selvsagt til stede på Parkteateret tirsdag i forrige uke. En forkortet utgave av lørdagens sett satt som støpt, det var virkelig solide greier (og dermed ble det i realiteten fjerde gang vi ser Rainmakers etter comebacket:-).
Tirsdagens gig var imidlertid fortsatt kun en oppvarming til utblåsingen lørdag kveld. Den som drar lasset er Bob Walkenhorst som er i kjempeform. Han byr på hele repertoaret av fakter og grimaser, og føler seg fullstendig hjemme, selv om scenen kanskje er minste laget for energibunten.
Som han selv påpeker: Han kjenner vel nesten alle dem som er til stede på Krøsset denne kvelden. Det noe forslitte uttrykket Norgesvenner er faktisk ingen klisjé for akkurat dette bandet. Konsertplata «Oslo-Wichita live» ble gitt ut spesielt for Skandinavia, og oppfølgeren «Flirting With the Universe» ble en kjempesuksess kun i Norge, med salg til gullplate i løpet av to måneder.
For det er og blir de tre første studioalbumene som står som påler i Rainmakers’ katalog. Spesielt debutalbumet fra 1986 treffer tidsånden så til de grader, fordi Walkenhorst utpregede ironi i klassikerne «Let my People Go-Go» og «Big Fat Blonde» er innertiere så det holder. Det er ukomplisert rock’n’ roll, og til tider hysterisk morsomme og satiriske tekster i stjerneklassen, fremført av en vokalist med en meget særegen stemme.
Les mer på Popkikk fra comebacket i 2011
Han minner oss på at de sangene ble sluppet den gangen Ronald Reagan var president, et statsoverhode som ble betraktet som en cowboy. I dag har de fått en sjef som amerikanerne ikke en gang våger å si navnet på, så beskjemmet er de.
Det er altså en flau Bob som står foran oss etter det amerikanske presidentvalget. Men det blir heldigvis lite politikk og mye rock’n’ roll denne konsertkvelden.
Her er et Popklikk-intervju med Bob fra 2015
Én sak er Bobs allestedenærværelse, en annen ting som sitter bedre enn før er Jeff Porters gitarspill. Der hvor han var litt tam og kjedelig, spesielt i den første comebackkonserten på Rockefeller i 2011, er det nå atskillig mer trøkk i alt det han gjør. Han virker tryggere på sin egen rolle og relasjonene til de andre tre.
Uansett har det ikke vært lett å erstatte originalmedlem Steve Philips, men Porter tar godt vare på arven en lørdag kveld i et norsk veikryss.
Publikum får det de fortjener og ikke minst alt hva de ønsker. Rainmakers-fansen responderer selvsagt utelukkende positivt – med ett unntak: Ropene etter «Lakeview Man» blir ikke hørt, men vi overlever da det også. Rainmakers er et ytterst jovialt band som alltid tar seg en tur ut blant publikum for å signere plater og slå av en prat etter konsertslutt.
Det går rykter om at dette er aller siste gang vi får se dem. Vi håper virkelig det kun er desinformasjon og fake news på øverste hylle. Dette orkesteret bør rett og slett ikke ha spilt sin siste tone!
Vi får satse på Jo Nesbø er kjapp til å ferdigstille nok en Harry Hole-bok og har lyst på litt mer gitarspill sammen med gutta fra Kansas City, Missouri.
