Retrokick: Harmoni, inspirasjon og musikalsk galskap – inn og ut av fokus.
Den hvite streken var malt i asfalten nede ved fotballbanen. Nesten helt ute i Nadderudveien. På den ene siden var det lov å røyke. Innenfor – på ingen måte! Inspektøren og hans medhjelper fulgte med i kikkerter fra kontoret. De anholdt overtredere uten varsel og uten nåde. Du var aldri trygg.
Det ringte inn. På vei opp bakken tenkte jeg på «Sylvia» av Focus. Melodien er så sødmefylt at jeg kunne krype inn i den med en følelse av kilende velbehag. Den høsten så jeg Focus i Njårdhallen. Samme sted som The Who, Otis Redding og en masse jazzgreier på sekstitallet. Men det visste jeg ikke da.
Jeg ruslet inn i sidebygningen, med den svakt buede formen, som rektor hadde forklart var en arkitektonisk bragd, som kunne måle seg med det ypperste innen europeisk arkitekturkunst. Rekor ble så beveget over sine ord at han knakk forsiktig i stemmen. Eikeli Gymnas var ikke for hvem som helst.
Medelevene sto i klynger foran klasserommene. Da jeg vandret innover gangen merket jeg en voksende oppmerksomhet omkring min høytsvevende person. Noen pekte. Jeg befant meg i en tilstand av behagelig adspredelse i dagdrømmens formløse verden, men registrerte den voksende oppstandelsen i utkanten av min oppmerksomhet.
Focus er romantikken. Henførende, men aldri søtladent eller påtrengende innbilsk. Det er noe oppløftende og fredfullt over de beste låtene deres. Lyden av samspill og ren musikk. Den største letthet. Fullstendig uten sikkerhetsnett. Jeg lytter til hvordan musikken beveger seg rundt Akkermanns gitarspill og Pierre Van Der Lindens engasjerte trommer. Det er øyeblikk når fortøyningen kuttes og musikken letter, mens Akkermann løfter vingene. Trommespillet er på samme tid helt ute og helt tilstede. Og så er det «Sylvia» som jeg har arkivert i hjertet.
Spetakkelet tiltok i styrke bortover gangen. Så hørte jeg noen som ropte: «Det brenner!». Javel, tenkte jeg. Det høres ikke bra ut, men kan neppe ha noe med meg å gjøre. Da merket jeg lukten av røyk, og måtte med selvsyn konstatere at hele høyre side av den blå cordfløyelsjakka sto i brann. Flammene slo oppover til armhulen. Dette hadde ikke skjedd ved selvantenning. En uslukket sneip. Høyst irriterende. Vel. I dette eksakte øyeblikk tok min indre stoiker kontroll og håndterte den oppståtte situasjonen med zen-aktig ro, slik han heldigvis har for vane i kritiske situasjoner. «Det brenner ja. Akkurat. I jakken. Nuvel. Vi får gjøre noe med det da.»
Jan Akkerman er ikke helt ulik Jeff Beck eller Richie Blackmore, uforutsigbar og freidig frisk. Tonen er alltid melodiøs. Jazzinspirasjon skinner gjennom her og der, men i Focus er han rock-gitarist extraordinaire. En av de mest spennende instrumentalistene fra den elektriske gitaristens tidsalder.
På andesiden av «Hamburger Concerto» er det noen partier som det er umulig å ikke elske. Det toppet seg ganske fort for Focus med den noe skuffende live-plate fra Rainbow-teateret i London. Forventningene ble for høye. De to store hitlåtene var umulige å følge opp. Gruppa ble for store altfor fort, og gikk tom for bærende ideer. «Mother Focus» er en sørgelig nedtur i så henseende. Kanskje skiftet også vinden og bølgene fikk en annen retning. I tillegg rotet de det til med en rekke forvirrende solo-utgivelser. Van Leer hadde klassiske ambisjoner og Akkerman ville helst spille lutt.
Det siste året på videregående, rett før eksamen, ble jeg utvist etter å ha stått på feil side av streken og ha reagert med verbal motstand da inspektøren og hans håndlanger endelig anholdt meg på vei inn i klasserommet. De hadde ventet på meg.
Thijs Van Leers jodling og høyfrekvente plystring kan være smått irriterende, men det var han som skrev de vakre temaene som er så sentrale på disse platene Han reiser fremdeles rundt i verden med musikken sin. Snart setter han seg ned ved et piano på en flyplass nær deg.
