Plateanmeldelse: Rebekka Lundstrøm – «Carousel» (album, 2020)
For et par uker siden kjente jeg ikke til Rebekka Lundstrøm. Nå har jeg fått høre hennes debutplate, «Carousel», og i løpet av få dager har jeg sikkert spilt den mer enn 10 ganger. For noen sanger, for en produksjon! I går ettermiddag tenkte jeg litt på hva jeg skulle skrive, hvor sterke superlativer skal jeg ta sjansen på å bruke uten å møte meg selv i døra om et halvt år?
Nå er jeg mentalt et annet sted. Vemodig etter å ha våknet opp til nyheten om at den store låtskriveren John Prine er død. Superlativene får bli som de blir.
Men livet går videre. Opp- og nedturer, som en karusell. Nettopp det mange av tekstene på «Carousel» handler om. For å spille videre på en annen betydning av ordet; vi må stå i de slagene livet byr oss. Rebekkas sanger er inspirert av det som skjer i livet hennes, kan hun fortelle.
På spørsmål om favorittartister nevner hun Leonard Cohen, Bob Dylan, Townes Van Zandt, Blaze Foley, Emmylou Harris og Gillian Welch. Dette er jo bokstavelig talt musikk i mine ører. Det er skrevet mye om den norske americanabølgen de siste årene. Nå får Tone Bringsdal fra Mandal og Rebekka Lundstrøm fra Arendal ta en vennlig kamp om hvem som skal være Sørlandets americana-dronning.
Rebekka begynte å skrive låter for snart tre år siden. Omtrent samtidig begynte hun med gitartimer hos Einar Fadnes, kjent fra gruppa Jim Stärk. Det var Fadnes som oppmuntret Rebekka til å spille inn dette albumet. Han deltar også som produsent og med gitar og vokal.
Rebekka forteller at hun bidrar med driften av Arendal Låtskrivernettverk. Verkstedet har vært en veldig god støtte og oppmuntring for henne. Her får man presentere låter for en liten, trygg gruppe før låtene presenteres på en scene. I kampen mot sceneskrekken har denne mellomstasjonen vært helt uunnværlig, sier hun.
Første låt på albumet er «This Wind». Den handler om frykten for å bli og å miste hodet i forelskelse.
«Trembling
Wondering what to do
Knowing this wind will
Make me blue
Forgetting
What my heart foretold
The wind
Will always leave you cold»
«This Wind» gir meg en liten følelse av Gillian Welch, èn av Rebekkas inspirasjonskilder. Til å begynne med synes jeg det var et underliggende tema som minnet om Welch’ fantastiske «Everything Is Free». Det spiller liten rolle, og følelsen har sluppet taket. Men for en låt! Og jo, den oppleves som fullt og helt Rebekkas egen.
Som på det beste hos Welch, er dette en florlett, usannsynlig vakker melodi. På plata får vi høre banjo, mandolin, gitar, kontrabass med mer. På «This Wind» og flere andre låter underbygger den flotte fela stemningen på en praktfull måte. «This Wind» er en klar kandidat til ei liste over årets beste låter.
Og det er sannelig også neste låt, «Blow Up»! Musikk og tekst holder skyhøyt nivå. Låten handler om at man ikke må la andre få definere hvem man er. Og gjerne bryte gamle tankemønstre. Det har Rebekka til de grader gjort gjennom å satse på musikken i en alder av 40 år:
«Powerful, free
Yet bound like a slave
Lighter than the sun
And darker than the grave
In an open field
Confined in a cell
I want you to know
But I don’t want to tell»
Neste låt, «Talk With You», er en duett med Einar Fadnes. Nå hører ikke jeg mye på radio, men denne skulle man tro har stort radiopotensiale. En fin melodi og et fengende refreng. «Smoke» fremstod som litt anonym de første gangene jeg hørte den. Nå har den åpenbart seg i all sin prakt. Nydelig låt! «My Melody» – mye fint musikalsk som duver under overflaten.
«This Things With You» er den raskeste låta på albumet. Perfekt plassert på plata. Den har en tekst man kan tenke seg at Leonard Cohen kunne skrevet i yngre år. Om to liv i utakt. Et umulig forhold, aldersforskjellen var for stor den gangen, men nye muligheter nå? Låten er fengende med nydelig banjospill.
Jeg er ferd med å gå tom for ord. Jeg nøyer meg derfor med å slå fast at nivået er like høyt på «Moods Of The Sea» og avslutningslåten «Join The Circus».
Men helt til slutt må jeg dvele litt ved «October». Kanskje den første låten på denne plata som tok meg, og kanskje den jeg liker aller, aller best. Melodien er fantastisk. Jeg måtte ha litt drahjelp av Rebekka selv for å ta teksten innover meg. I oktober for ni år siden døde Rebekkas sjelevenn brått. Hvert eneste år når datoen nærmer seg, kryper det en følelse innover henne lenge før hun husker hvilken dato som nærmer seg:
«Of all the devils in this world there’s only one I fear
The one that I give into when October’s getting near»
Jeg nevnte at jeg er på leting etter de riktige superlativene som kan yte plata rettferdighet. Jeg har ikke funnet dem. Etter få dager med albumet er det for tidlig å slå fast at dette kommer til å bli en klassiker, så jeg vil bare forsiktig antyde det. Gi plata mange runder!
