Plateanmeldelse: Thom Hell – «A Pleasant Life» (album, 2023)
Etter å ha sluppet to fantastiske album i løpet av fjoråret, var jeg ikke forberedt på at Thom Hell skulle dukke opp med nok et album allerede i år. Det får liksom være grenser for hvor mange knallsterke poplåter man kan produsere i løpet av så kort tid, tenkte jeg da hans nye album «A Pleasant Life» dukket opp i mailboksen for noen uker siden. Men for Thom Hell finnes det tydeligvis ikke en sånn grense, for akkurat som på de to forgjengeren, som ble hyllet her på Popklikk, bare fortsetter Hell å pøse ut geniale poplåter som om det er den mest naturlige ting i verden.
Noe det selvfølgelig ikke er, og sånn sett kan man lure på hva han er laget av, den godeste Thom Hell. Å rangere Hells tre siste utgivelser, er en unødvendig øvelse – alle befinner seg nemlig helt i toppsjiktet av det som lages av popmusikk her til lands, eller i universet for den saks skyld.
I motsetning til mange av dagens popartister, henter Hell mye av sin musikalske inspirasjon fra musikken som landet både i USA og England sent på 60-tallet og begynnelsen av 70-tallet. Sagt med andre ord: setter du pris på artister som for eksempel The Beach Boys, The Beatles, Burt Bacharach, Scott Walker, Todd Rundgren, Wings, Gilbert O’Sullivan og 10cc, og arvtagere som The Divine Comedy, Ben Folds og Jellyfish, er Thom Hells musikalsk univers garantert midt i blinken for deg. Hells evne til å lage en deilig blanding av klassisk rock, soft-og kammerpop, er nemlig helt uimotståelig.
Med «A Pleasant Life» marker Thom Hell med stort hell 20 år som artist. Et dobbeltalbumet der plata 1 består av klassisk pop, mens plate 2 utfordrende lytteren en smule mer enn vi er vant til fra den kanten, som for eksempel på tittellåta, «Been Here Before» og «Keep Playing», tre låter (alle på over seks minutter) som tar seg god tid til å dvele litt ekstra og gi rom for både gitarsoloer og lett eksperimentering. På sistnevnte låt går tankene til en fin blanding av The Beach Boys, Pink Floyd og Supertramp. Men det kanskje bare meg. Det sagt; det er til en hver tid det melodiøse og iørefallende som er fellesnevneren for musikken på albumet.
Selv forteller Hell at «A Pleasant Life» består av sanger som reflekterer hele hans musikalske karriere, og at det sånn sett føles som en slags «best of»-plata, selv om det er nye og egenkomponerte låter.
En betraktning denne skribenten definitivt stiller seg bak. For «A Pleasant Life» oppleves som en nærmest perfekt oppsummering av Hells karriere så langt, og låtene er, som allerede nevnt, av den uimotståelige sorten. Noe den lett sofistikerte produksjonen og det luftige og detaljrike lydbildet, jobbet fram av Thom Hell i samarbeid med Even Ormestad, skal ha mye av æren for. Og som alltid løfter Hells innbydende og stilsikre vokal låtene et par hakk.
Fordi «A Pleasant Life» så til de grader innfrir, er det vanskelig å plukke ut favoritt-låter, men om du begynner med den Jellyfish-inspirerte åpningslåta, «All I Wanna Do», forsetter med den stillegående og vakre balladen «I Am Just Looking For You», for så å avslutte med den litt mer eksperimenterende tittellåta, der inspirasjonen fra Wings preger innledningen, er sjansen for at de vil høre resten av låtene sånn cirka 100 prosent.
En annen inngang kan være å begynne med de fire første låtene på plata, som i min verden, fremstår som perfekte og fullstendig uimotståelige poplåter skapt av en artist som fortjener både oppmerksomhet og anerkjennelse for all den fantastiske musikken han har skapt i løpet av de siste 20 årene.
