Plateanmeldelse: Trace Mountains – «Lost in the Country» (album, 2019)

Noen ganger er album så referansetunge at det nesten blir vanskelig å beskrive dem. Eller…kanskje det er jeg som lytter som er for opptatt av å tyde referansene når jeg (tror) at jeg hører dem, slik at det kommer i veien for musikken? Vanskelig å si, så stor vet jeg ikke om selvinnsikten er.

Trace Mountains er nettopp et sånt band der referansene tilsynelatende triller ut av høyttalerne eller hodetelefonene. Så når jeg sa til redaktøren at «her kommer det en anmeldelse, dette er min greie!», så fylte jeg notatblokken med det ene bandet etter det andre. Men, denne gangen skal jeg la deg, kjære leser og lytter, finne ut av dette med referanser selv.

For, hva slags plate er «Lost in the Country”?

La oss ikke late som noe annet: Dette er indie med ganske store doser folk-tendenser, med ganske åpenbare titt tilbake til 90-tallet, indiens gyldne tiår (Og nei, diskusjonen om hva «indie» er, den tar vi ikke her, det er rett og slett for kjedelig. Indie er indie, som jeg pleier å si).

Når jeg sier indie med folk-tendenser, hva betyr det da?

Så, der har vi det. Dette blir garantert en plate på årsbeste-listene til indiefolket. Forhåpentligvis i alle aldre, for det ville være veldig synd hvis man må være født før Margaret Thatcher og Kåre Willoch for å sette pris på denne nydelige plata.

Det er ti låter på «Lost in the Country». De er fine og indiete alle sammen, men hvis du vil ha et utvalg å starte med, ville jeg satt «Rock & Roll», «Dog Country», «Cooper’s Dream», «Benji» og tittelsporet i shuffle mode noen dager, så blir du sikkert klar for resten også.

Lost in the indie, der altså.