Jeg var på konsert utenfor egen stue for første gang på et halvt år i går! Urpremiere på «Vikla inn i blått». Bob Dylan på nynorsk.
For det er først og fremst konsert oppsettingen av Bob Dylans låter på Det Norske Teatret er. Solid, litt jazzete band i Håvard Stubøs ledelse og en rekke dyktige sangere og skuespillere, der Morten Svartveit kanskje er den som likner mest på Dylan selv. Erik Stubø har regissert forestillingen.
Jeg har ikke vært på teaterpremiere før. Hvem går på slikt, tro? Får øye på tidligere stjerne i Dagens Næringsliv, Kjetil Alstadheim. Er ikke det Mona Levin, tro? Kjartan Fløgstad? Åse Kleveland. Virkelig starstruck blir jeg først når jeg ser Tom Roger Aaadland selv en halvtimes tid før forestilling. Ønske ham lykke til? No way! Hvordan er det på teater? Er det som i Mandal kirke i min ungdom, man klapper ikke etter sangene? Det skulle vise seg at dette ikke var så vanskelig. Jo, vi fikk lov til å klappe.
Tom Roger Aadland har oversatt alle låtene i forestillingen til nynorsk. En del av låtene er allerede utgitt på platene «Blod på Spora» og «Blondt i Blondt», Tom Rogers oversettelser av albumene «Blood On The Tracks» (1975) og «Blonde On Blonde» (1966), men det var også mange andre låter i nynorsk språkdrakt i går kveld.
Jeg vil anta at det å oversette Dylan til nynorsk må være like krevende som å lage egne, nye låter. Rammene er allerede lagt, og Dylans originaltekster har så mange tolkningsmuligheter og dobbeltbetydninger at det må være lett å trå feil. Styrken i Aadlands oversettelser ligger i at en ikke savner originalene, men ser låtene fra nye synsvinkler, oppdager noe nytt. Dybden i låter som kan oppleves litt lettbeinte i Dylans versjoner kommer mer frem i for eksempel «Just Like A Woman», «I Want You» og «One Two Many Mornings». Ja, til og med «I’ll Be Your Baby Tonight» oppleves annerledes i nynorsk språkdrakt.
90 prosent av materialet i går kveld var fra de første 15 årene av Dylans platekarriere. Så får meg var det minst positive at man ikke tok flere sjanser her, og dessuten ikke hoppet bukk over svisken «Make You Feel My Love» når man først ga seg i kast med én av få låter om ikke var mer enn 23 (!) år gammel. Jeg er dog sikker på at resten av publikum ikke følger meg her.
Jeg nevnte konsert, men vi fikk litt teater også. Bjørn Sundquist åpner med å resitere «Ikkje mørkt enn» (Not Dark Yet»). Strålende! Og ikke mindre strålende var hans «All Along The Watchtower», siste vers på engelsk, og herlige «hyl». Det teatralske løftet så avgjort forestillingen.
Jeg kjedet meg ikke et sekund, noe jeg har gjort på Bob Dylan-konserter. Det blir derfor urettferdig å trekke frem høydepunkter. Duetten på nydelige «Boots Of Spanish Letter» var både godt teater og vakker sang. «Girl From The North Country» var ett annet høydepunkt. Så elsker jeg jo låten «Lagnaden Sin Vri». «Masters Of War» kom i en mektig versjon, det samme gjelder «A Hard Rain’s A-Gonna Fall.
Så er det av og til som på en Dylan-konsert; det går litt tid før man kjenner igjen låten, kanskje er det fordi man drøyer melodien litt, åpner a capella, eller kanskje fordi låtene rett og slett er på nynorsk. Men stort sett gjettet jeg riktig låt raskere enn på en gjennomsnittlig Dylan-konsert. Forestillingen i går fant forresten sted nøyaktig fem år siden jeg opplevde Bob Dylan i storform i Oslo konserthus.
Men høydepunkt over alle høydepunkt i går? I etterkant av en løssluppen og fin «Like A Rolling Stone» ble jeg tatt med guarden nede. Heidi Gjermundsen Broch kommer på scenen. Hun gjør «One More Cup Of Coffee». Jeg begynner å svette, mister nesten kontrollen. Jo, mister kontrollen. Kanskje var det for lenge siden jeg sist var på konsert? Hun tar oss langt av sted til dalen bortenfor og dalen bortenfor der igjen. Dette er så hinsides vakkert, og jeg kan ikke huske sist kunst berørte meg så sterkt, om det noen gang har skjedd før.
Nå har jeg ikke nevnt alle bidragsyterne. Synd og skam for her er der kvalitet over hele linja, lar det være med det.
Så lar man seg kanskje ikke overraske av at konserten avsluttes med «I Shall Be Released». Men fint er det. Ingen sår vokal fra Richard Manuel i The Band, riktignok. Men orgelet vi får servert her kan nesten konkurrere med Garth Hudsons. Jeg går ut i natten og føler meg frigjort. Måtte det vare! Dylan fungerer i mange versjoner.
Foto: Erik Berg (pressefoto Det Norske Teatret)
