I dag er det 49 år siden The Doors ga ut plata som ble Jim Morrisons svanesang, “L.A. Woman” (1971).
Tekst: Martin Johannessen
Plate er spilt inn i The Doors’ Workshop i Los Angeles, med Bruce Botnick og bandet som produsenter. Botninck hadde jobbet med Love på flere album og hadde allerede vært lydtekniker for The Doors siden starten.
Det var altså et brudd med produsent Paul A. Rothchild som ikke likte de nye låtene og nektet å produsere det han mente var “cocktail-musikk”. Eller bluesrock, som vi også kan kalle det. Gitarist Robby Krieger forteller:
«We were bummed. Because he had done all the other ones and…it was sort of like he didn’t like the music. ‘It sounds like cocktail music,’ he said about ‘Riders on the Storm.’ We were going, ‘Oh shit, what do we do now?’ We’d never been in this position before.»
Selv sa produsenten at han var lei av bandet: «I quit because I’d grown tired of dragging the Doors from one album to another, especially an unwilling Jim, and he had virtually dried up. Two out of three times, Jim would either not want to work, or would go into the studio drunk.”
Robby Krieger mente at det tok for lang tid med Paul A. Rothchild, at han hadde en tendens til å overprodusere og at Jim Morrison begynte å kjede seg og stakk ut for å drikke seg full i stedet:
«As great a producer as Paul was, he tended to overproduce, a little bit like Hitler in the studio. Jim might’ve needed that, but on the other hand, if it had been a little more fun in the studio it might’ve gotten a little better. With Paul everything just took so long and was so drawn out that it would make Jim bored and want to go and drink. By the time it was his turn to sing, he was all messed up.»
Det var Bruce Botnick som foreslo at de skulle spille inn plate i øvingslokalet til bandet, hvor det var en mer avslappet atmosfære enn i et studio. Og plata er for det mest spilt inn live, med enkelte overdubs for å få låtene sånn de skulle være. De brukte bare seks spredte dager for å spille inn og en ukes tid på miksinga. Spontant og fint.
De fikk også med seg Jerry Scheff på bass, som spilte i bandet til selveste Elvis Presley og gitaristen Marc Benno på noen av låtene. Benno jobbet ellers med Leon Russell.
Å få med seg bassisten til Kongen var stort. Morrison var en stor fan, og trommeslager John Densmore var imponert:
“He allowed me to communicate rhythmically with Morrison, and he slowed Ray down, when his right hand on the keyboards got too darn fast.”
“L.A. Woman” er en veldig bra plate. Bandet hadde funnet tilbake til røttene sine, tilbake til bluesen. Og låter som «Been Down So Long» og “Riders on the Storm” er perfekte låter i mine ører.
Tekstene er også veldig bra, ærlige og rå: “Well, I’ve been down so Goddamn long / That it looks like up to me”.
Den avslappa steminga rundt innspillingen var bra for bandet. De brukte kort tid, var inspirerte og låtene kom naturlig.
“The songs were all together.’ L.A. Woman’ just fuckining exploded in the recording studio,” sa Ray Manzarek.
“L.A. Woman” var en plate etter Jim Morrisons hjerte forteller Botnick: “The Doors were making the record Jim wanted, rather than what was expected. His notion of the Doors was as a blues band, and not a pop group.»
Tittellåta er også fantastisk. Fet låt og med kule tekstmessige krumspring, som for eksempel at Jim Morrison synger Mr. Mojo Risin’. Det er et anagram for “Jim Morrison”. Det er også en av låtene Marc Benno er med på gitar.
Plata er fremdeles favoritten til Ray Mazarek: It’s alive, it’s free, it’s young and it’s wild.»
Det variere hvilken av de seks studioalbumene som er min favoritt, men i dag er det “L.A. Woman».
Det skulle bli den siste plata Jim Morrison var med på. Han døde i Paris bare noen måneder etter at plata kom ut. Borte, men ikke glemt!
Se den kule dokumentaren “The Doors: Mr. Mojo Risin’ – The Story of L.A. Woman 2012” https://www.dailymotion.com/video/x59djxw
