Here we go again: Trenger vi egentlig flere julesanger?
Det finnes de som hevder at Sisyfos, du vet han fyren som etter å ha blitt plassert i dødsriket til evig tid må rulle opp steinen som alltid ruller ned igjen, har blitt tildelt en hard skjebne av gudene.
Mulig det. Men spør du meg er Sisyfos’ skjebne som julaften å regne sammenlignet med min store skrekk når døden en gang inntreffer og dørene til dødsriket smeller igjen bak meg.
For jeg hadde gladelig byttet med Sisyfos om alternativet er til evig tid å måtte høre på julesanger. Bare tanken på å bevege seg inn i butikk eller et kjøpesenter på denne tiden av året setter meg i en sinnsstemning der angsten, klaustrofobien og kvalmen rått og hemningsløst samkjører handlingene sine.
Hvorfor har det seg slik at alle universets artister nå til dags på død og liv MÅ spille inn en julesang i løpet av karrièren? For ikke å snakke om to eller tre? Tror de kanskje at vi ikke har hørt «White Christmas», «Jingle Bells» og «Deilig er jorden» tidligere, at vi alle som en blir født på nytt hvert år med blanke ark i huet? De klassiske juleplatene, som for eksempel Phil Spectors «A Christmas Gift For You From Phil Spector», så dagens lys for flere tiår siden!
Julesanger, my ass! Jeg trenger ikke flere resirkulerte sanger om Tøflus, enebærbusker, Jesus, Julenissen og snekker Andersen. Om jeg noensinne treffer Rudolf skal jeg dæven døtte meg røske nesa av ham. Det jeg derimot trenger er fersk musikk av både gamle og nye artister OGSÅ i november og desember.
Men tilbake til døden.
Mitt skrekkscenario er som følger: Etter at jeg har forlatt mitt jordiske gods blir jeg IKKE fraktet gjennom en tunell der et rolig og behagelig lys skimtes i det fjerne. Jeg blir derimot plassert i en slede og sendt med stor fart gjennom en bekmørk og illeluktende grotte der kun nesa til reinsdyret som hjorter framover lyser opp tilværelsen. Etter kort tid kastes jeg inn i et rom fylt til randen av juletrær, dverger, julegrøt, gløgg, marsipangriser og en gedigen kasse med Wunderbaum. Før jeg rekker å snu meg har tre hissige dverger tvunget på meg en signalrød julenissedrakt og bokstavelig talt banket meg ned i en knøttliten furustol.
Akkurat i det jeg er i ferd med å formulere min første setning, spretter det hundre gigantiske høyttalere ut av veggen.
– Helvete, er mitt første ord på den andre siden av tilværelsen.
– Helt korrekt, svarer nissegjengen i kor før de i samlet tropp lirer av seg «Glade Jul», «Nissene på låven» og «Jolly –pippippip- X-mas».
Mens nissetassene danser og ler, kan jeg bokstavelig talt lese skriften på veggen:
DU ER DØMT TIL I EVIG TID Å HØRE PÅ JULEMUSIKK, SPISE GLUTENFRI GRØT OG DRIKKE LETTGLØGG.
Bare tanken på en slik skjebne får meg til å rette blikket mot himmelen og be om tilgivelse. Men det er trolig for sent. Min brokete og syndefulle fortid har garantert brent ned det som måtte finnes av broer til perleporten.
Evig liv? Grusomt oppskrytt, spør du meg. Akkurat som julesanger.
