Plateanmeldelse: The Switch – «Birds of Paradise» (album)

Noen bare har det. Sansen, mojo, street cred, kulturell kapital … kall det hva du vil. De som har dette, de gjør av og til ting som får en til å tenke at, «det der virket da veldig enkelt». Snekre en låt, skrive en tekst og få det til å låte sømløst som god gitarpop gjerne gjør. Det er jo helt sikkert ikke sånn. Vi som skriver en del vet at det er mye jobb for å få en tekst til å sitte, om det er akademisk eller litteratur (vi holder musikkanmeldelser utenfor her, ok?).

Dette sitter jeg igjen med etter noen uker med «Birds of Paradise» i hodetelefonene, i bilen eller hjemme i sofaen, i «sweetspot» (mer om dette senere): Musikken på «Birds of Paradise» låter uanstrengt, perfekt kalibrert og samtidig så gjennomtenkt!  

Oslobandet The Switch har  gitt ut flere knallbra plater tidligere, med «Album» fra 2016 som høydepunktet. Et knippe 60-tallsmarinerte gitarpop–låter av høy klasse: vellydende og friskt produsert. Den har gått mange runder i platespilleren, men bevares «Birds of Paradise» kommer også til å få det!

Det er for mange folk involvert her til at vi har spalteplass til å nevne dem alle sammen. Bandet består av ikke mindre enn syv personer, hvorav Peter Vollset er kreditert som tekstforfatter og bare det! Låtene er i hovedsak skrevet av Vollset sammen med vokalist Thomas Sagbråten, med gitarist Filip Roshauw som medkomponist på to av dem.

Bandet har samarbeidet med Christian Engfelt i skruing av lyden, i Studio Paradiso som visstnok ligger i Sinsen-traktene i Oslo. Ikke verdens mest inspirerende sted, kanskje, men her har det likevel skjedd magi i studio. The Switch har laget et meget vellydende album; de sier selv at noe av målet har vært å lage en gjennomført lydopplevelse.

Noe de virkelig har fått til! Og så var det dette med «sweetspot»: «Birds of Paradise» er en plate som er skapt for godlytting i den beste plassen foran anlegget eller med noen gode hodetelefoner.

Ikke misforstå: det er ikke en plate kun for medlemmer av hifi-asylet. Låtene står fremst her. Åtte i tallet, alt fra relativt konsise pop-låter til et par mer utflytende eksperimenter i gitarpopens randsone.

«Eyes Up» åpner det hele, en intrikat pop-låt med ganske sterke elektroniske impulser og en bunn som ikke er helt vanlig i den streitere delen av gitarpopen før låta tilføres mye luft i refrenget med nydelig koring og strålende vokal fra Sagbråten. Låta setter standarden, melodiene som ligger til grunn er sterke, men det er de intrikate arrangementene og små instrumentelle innstikkene som virkelig stikker seg ut på «Birds of Paradise».

I «Spring In The Forest of Time» er mange av de samme elementene til stede, med en iørefallende melodi, men fremfor alt er det helheten i arrangementet som tar denne låten opp et hakk eller to. Det åpner med en enkel akustisk gitar, for deretter å bygge smart pop med lette synth-lyder, et orgel, stødig bass og som alltid fin vokal. Og en deilig, sløy og jazzete gitarsolo. En favoritt allerede!

«Moments You’ll Never Know» tar det hele ned et hakk og er kanskje platas mest konvensjonelle sang. Den klokker inn på to og et halvt minutt: en god akustisk ballade, ornamentert av fint kalibrerte synther og nok en gang en god vokalinnsats. «What If» er nok en smart pop-perle med krystallklart lydbilde, rullende rytmer, lett elektronisk slør, og en gitarlyd som Mac DeMarco ville gitt litt for! Signaturkoringen er der (jadda!), og dette er første gang gitarist Filip Roshauw leder an i vokalsporet.

«This is Not Nothing» avslutter a-sida på vinylen og er platas poprock-øyeblikk. En slående melodi, et catchy refreng der pianoet og senere orgelet flettes inn. Nevnte jeg den 70-tallsaktige gitarsoloen som driver mot slutten? Nydelig!

B-sida består av tre låter, og er anelsen mer eksperimentell. Produksjonen får noe mer spillerom, det er til tider mer stakkato, men også godt og luftig. «I’ve Got A System» kan minne om en av de der Yo La Tengo-platene med et veldig langt navn. Det er dempet, men samtidig ligger en tung bass under en fint temperert perkusjon og Sagbråtens gode stemme.

«Mehmet» fortsetter trenden med intrikate pop-arrangementene, igjen med en bass som vil teste anlegget ditt og tangentspill fra øverste hylle. «Untakebackable» er en verdig avslutning for denne fantastisk fine plata. En episk pop-låt som strekker seg over timinuttersmerket. Den svinger fram og tilbake i en evig kamp med seg selv: skal den være en akustisk liten perle eller et lite stykke sofistikert elektro-pop? Enden på visa er en pling-plongavslutning som avløses av litt liflig nattjazz. En perfekt avslutning på det som kan bli et stykke norsk pophistorie. 

Popklikkere i alle land, foren dere, dette bare må dere lytte på!