Plateanmeldelse: Kåre Indrehus – «Aleine på jorda» (album, 2021)
På sitt femte album på fire år, velger Kåre Indrehus å oppsøke nye musikalske jaktmarker. Der han tidligere i all hovedsak omga seg med akustiske instrumenter, søker han denne gangen mot et skakt og goldt musikalsk landskap der lyden av elektrisk gitar, akustisk gitar, synthbass, bass, trommer, perkusjon, trommemaskin, synther, wurlitzer, mellotron og el-piano fyller lydbildet.
Noe som fungerer aldeles utmerket. For Indrehus faller aldri for fristelsen til å pøse på med instrumenter – han trår forsiktig fram slik at både de tankevekkende tekstene og hans eiendommelige stemme får god boltreplass i lydbildet.
Noe av det beste med Indrehus’ musikalske prosjekt, er hans evne til skille seg ut i mengden. Vi snakker særpreg med stor S. For ingen synger blues som Kåre, som en kjent svensk artist muligens ville uttalt om han hadde hørt «Aleine på jorda».
Tekstene, som i utgangspunktet er ganske triste og mørkredde, er krydret med mange intelligente, underfundige og lune innfall. Det er vanskelig ikke å trekke på smilebåndet av Indrehus sine beskrivelser av ensomhet, kjærlighetens pris og hverdagens mange traurige utfordringer.
Musikalsk kan Indrehus rett som det er minne om en fin kombinasjon av Eels og Stein Torleif Bjella, tilsatt en ganske stor dose blå toner. Når det er sagt: Asbjørn Ribes og Maria Ingrid Vosgraff Moros vokale bidrag på henholdsvis «En fabel uten fasit» og «Det søte liv», tilfører helheten både variasjon og varme. Når stemmene til Ribe og Indrehus møtes, omhyllet av et vindskeivt lydbilde, oppstår det magi i mine ører.
Sjarmerende og saktegående «Fuglen i mitt liv» er også av den magiske sorten, med en snodig og ettertenksom tekst inspirert av Charles Bukowskis dikt «Bluebird».
Alle låtene på plata berører meg. Det nakne lydbildet og de dvelende og melankolske tekstene maner fram en sår og tidvis lett desperat stemning. Men akkurat når det er i ferd med å tippe over drar Indrehus gardinene fra og slipper lyset til.
Indrehus’ evne til å blande det sørgmodige, melankolske og søkende med vidd og smartness er en av platas store styrker. Noe som i mine ører er sterkt medvirkende til at «Aleine på jorda» fremstår som Indrehus’ beste plate så langt. En plate bestående av åtte låter som både utfordrer, tilfredsstiller og skiller seg ut. Hvilket er mer enn godt nok for meg. Nå skal jeg, mye takket være Kåre, unne meg en boks med sjokolade.
