Plateanmeldelse: Gill Landry – «Skeleton At The Banquet (album)
Tekst: Tormod Reiersen
« The Golden garden of Eden/They poisoned the well/Weary from grieving/I’m lonesome as hell/Muttering things/That I could never tell/That for the place they call home»
Sangene på «Skeleton At The Banquet» ble til på et lengre opphold i Frankrike, skriver amerikanske Gill Landry på sine hjemmesider. Her skal han ha fått distanse til å skrive om en kollektiv hallusinasjon om Amerika, samt noen kjærlighetssanger. En hallusinasjon er en sanseopplevelse uten at det foreligger en ytre påvirkning av sanseorganet, så da antar jeg Landry vil klargjøre for oss hvordan Amerika virkelig er.
Kjærlighetssangene er av det triste slaget, må vite. Ja, ha det klart med en gang; plateomslaget og den lite harmoniske tittelen lyver ikke. Det Gill Landry så fra sin utsiktspost i Frankrike, ble det dyster musikk av. Jeg må innrømme at det ikke alltid er like klart for meg hva som er kjærlighetssanger og hva som handler om Amerika. Det skulle dog ikke forundre meg om Landry mener dette er to sider av nesten samme sak på enkelte av låtene.
Jeg så Gill Landry på konsert for rundt tre år siden, på en turné der han også spilte en hagekonsert ute i skogen på Skarnes!Den gangen lot jeg meg imponere over hans fantastiske gitarspill. Noe av det som imponerer her, er Landrys valg av instrumenter fra låt til låt. Dette får fram ulike musikalske perspektiv uten å ødelegge helheten.
På enkelte låter er det et munnspill, en gråtende steelgitar eller ditto elektrisk gitar som diskret fargelegger. På andre låter finner vi en nydelig trompet – ikke ofte jeg sier det om et slikt instrument – eller strykere som fiolin, cello eller kontrabass som forsiktig underbygger stemningen. Men instrumentene går aldri i veien for hverandre.
Sitatet innledningsvis er hentet fra «The Place They Call Home». En klar melding om at Amerika er ute av kurs. Jegopplever at budskapet er det samme på «Nobody’s Coming»: «Nobody’s coming/ We’re on our own/ Nobody’s coming/ But we’re not alone//If you want salvation/That you can trust/Nobody’s Coming/It’s up to us».
Man kan ikke vente på en frelser, vi må ordne opp selv. Like viktig enten det er for å få inn en erstatning for Donald Trump eller det er for å løse klimakrisen. Temaet er ikke langt unna i den suggererende «Trouble Town» heller: «More than nations will be broken/From barren deserts to dead oceans/The final word will not be spoken/On the road to trouble town.»
Kjærlighetssangene har nødvendigvis et litt smalere perspektiv uten at jeg blir direkte oppløftet. «I Love You Too» som tittel på en låt, kan kanskje gi forventninger om en lysere retning. Helt til vi får vite at dette var et uærlig svar på «I love you», noe som forårsaker et forhold som deretter går over styr, og det hele avsluttes med at joda, «I love you too». Men da er det for seint.
På flotte «The Wolf» og albumets fine, men svakeste låt, «Angeline», er tempoet skrudd opp et par hakk, uten at budskapet er mer oppløftende av den grunn. Som siste låt gir Gill Landry oss litt tid til ettertanke gjennom den flotte instrumentalen «Portrait of Astrid (a Nocturne». Astrid er kanskje en skandinav?
Jeg har nevnt mange låter allerede. Jeg vil imidlertid spesielt trekke frem «In The Refuge Of Your Arms». En nydelig melodi. Av typen som sniker seg inn i hjernebarken og blir der. Den vil ikke gå igjen, men er heldigvis velkommen til å bli. Sangen kan like gjerne være uttrykk for en nasjon i krise som et forhold som sprekker. Ensomhet og knuste drømmer.
Enkelte har nevnt Leonard Cohen som referanse for denne plata. Jeg er ikke helt fremmed for sammenlikningen, albumet har mye av den samme stemningen som Cohens siste album. Sammenlikningen treffer likevel ikke helt. Landrys baryton har riktignok blitt dypere og dypere på de siste albumene. Likevel tenker nok jeg heller på Jackie Leven når jeg hører Landry synge. Tematisk var også Cohen ofte innom både vanskelig kjærlighet og verdens tilstand, jf. apokalyptiske «The Future». Cohen hadde imidlertid ofte et snev av ironi og humor i sine tekster. Det finner Landry lite rom for her.
Til nå har min favoritt med Gill Landry vært «At The Gates Of Town» fra 2015. Denne er minst ett hakk bedre! Der «Gates of Eden» nok var litt ujevn fremstår «Skeleton At The Banquet» som en helhet av utelukkende gode melodier og tekster, kanskje med det ene lille unntaket. Men dette er ikke for folk med et svakt hjerte. Bokstavelig talt og i overført betydning.
