Hun griner av redsel for at låtene ikke skal bli bra nok og drømmer om å være Bowie. Det er ikke rart at Popklikk har falt pladask for Hilde Marie Kjersem.

Første gang jeg høret låten My Man smalt det i hjerterota og jeg ble nærmest overmannet av melankoli. Siden har den gått daglig i repeat på øret. Sjekk ut den nydelige og rørende videoen her:

Det sier seg selv at vi selvsagt måtte slå av en prat med plateaktuelle Hilde Marie som har klart å klekke ut dette underverket av en låt.

-Hva kan du fortelle oss om det nye albumet?
–If We Make It To The Future er på mange måter det tittelen sier. For noen år tilbake skjedde det noe i livet mitt som gjorde at alt ble et vakum, jeg visste ikke helt hvordan noen ting så ut i andre enden. Mitt forrige album, Let’s Let Go ble nesten selvprofetisk, jeg skrev meg ut av noe som var veldig vanskelig og jeg klarte å sleppe taket i det. Denne plata er det jeg lurte på da, det er framtida.

– Kan du velge ut en av låtene fra albumet som ligger hjertet ditt nærmest og fortelle oss hvorfor?
– Det er jo selvsagt My Man, men jeg har også et utrolig nær greie med låta Popeye. Når jeg skrev den var det som om det ble reist et stort tre inni meg. Et sånt som man kan klatre i og se utover alt. Jeg var litt uovervinnelig i noen sekund. Ikke på en kjip og hoven måte, bare sånn helt passelig uovervinnelig, sånn at jeg skjønte at dette skal jeg klare.

– Vi i Popklikk har en nærmest sykelig hang up nettopp på låten My Man. Kan du avsløre hva som ligger bak den enormt romantiske teksten?
– Har dere det? Så utrolig moro å høre, nå ble jeg kjempeglad! jeg skulle så gjerne ha fortalt alt om My Man, for meg betyr den absolutt mest. Det var sinnsykt viktig for meg å si alt jeg hadde behov for å si i løpet av sangens korte verseform, det ble utrolig vanskelig. Og nettopp fordi den var så viktig for meg, kunne jeg ikke kaste meg inn i billige og enkle løsninger. Tanken på at noen skulle komme til å rødme av den var helt uaktuelt, den måtte være streetsmart. Jeg brukte flere måneder, og en av de siste kveldene før jeg ble ferdig med den, satt jeg på et kjøkkenbord på besøk hos venner i Sverige å grein i redsel for at jeg ikke skulle få det til. Jeg hata tanken på at jeg måtte kaste inn håndkleet å gi etter for en enklere løsning enn jeg så for meg. Uka etter ramla de siste bitene av teksten inn akkurat som de skulle være. Jeg vil ikke hatt den på noen annen måte.

– Hvorfor begynte du å lage musikk?
– Jeg begynte å lage musikk som veldig liten, jeg lærte å spille piano av mamma og skrev sanger før jeg kunne skrive de ned. Mamma satt å noterte ved siden av. Når jeg begynte på ungdomsskolen ble jeg med i rockebandet Weed In The Corner. Det er på en måte bare noe jeg gjør. Det føles som noe jeg må inni meg. Det føles alltid ut som om det er noe jeg ikke har gjort som vil ut. Litt som å alltid ha lyst på en røyk. Jeg pleide å røyke før så det vet jeg alt om, haha.

-Hva gjør deg kreativ?
Alt. Jeg blir veldig fasinert av andre mennesker, jeg samler og samler på inntrykk før jeg klarer å omformulere det.

-Hva slags musikk hørte du på i ungdomstiden?
Jeg hadde en storebror som spilte gitar og presenterte meg tidlig for grungen på begynnelsen av 90-tallet; Pearl Jam, Stone Temple Pilots, Nirvana, Mother Love Bone, Temple of The Dog.

– Hvilken bok var viktigst for deg i ungdomstiden?
– Ååh, det er litt flaut men jeg var en litt sentimental fjortis. En av favorittbøkene mine på den tida der var Lille Tre av Forrest Carter.

– Hva leser du nå?
-Hehe, det er noe ikke fullt så sentimentalt, på nattbordet mitt nå ligger boka Thinking, fast and slow.

-Hva hører du på nå?
-For tida hører jeg masse på David Bowie sitt nyeste, men også Neko Case sitt album fra 2009, Middle Cyclone. Jeg brukte så lang tid på å få henne under huda, og nå er jeg litt småfrelst.

– Hva var det siste albumet som virkelig berørte deg?
– Thåstrøm, Beväpna Dig Med Vingar.

– Hva er tidenes mest underkjente film?
-Oi, vanskelig. Fish Tank, tror jeg.

– Hva er tidenes mest underkjente artist?
– Hm. Enda værre. Du mener virkelig «tidenes», altså. Det er så stort, det. Og det er så mange som hadde fortjent mer oppmerksomhet, svaret kan aldri yte rettferdighet. Men hva med noen som lever nå, og du som leser dette kan gjøre noe med det: sjekk ut Kreg Viesselman.

-Hva er tidenes beste norske album?
– Tidenes? Ble ikke det kåret i Morgenbladet for noen år siden? Hehe. Jeg tror jeg må si Aha med Scoundrel Days.

– Hva er din beste konsertopplevelse noensinne?
– Siden jeg har elska Tom Petty hele livet, må jeg si Tom Petty and The Heartbreakers i Frognerbadet i sommer under Norwegian Wood 2012.

– Tønes eller Bjella?
– Jeg digger dem begge to, men jeg tror jeg heller mot Tønes. Han er så uriktig og rar, han har et enormt mørke og samtidig en misunnelsesverdig ute form for humor. Men begge får meg til å stoppe opp med det jeg holder på med. På en måte er de likestilt.

– Bowie eller Dylan?
-Bowie. Fordi det brenner i meg når jeg hører ham. Jeg er så fasinert av ham at jeg tror jeg ville dødd om jeg en gang fikk møte ham. Jeg kunne ønske jeg var ham. Det er akkurat som om det er noe sinnsykt viktig ved ham hele tida. I alle blikk han har og alle ord han synger. Jeg dør.

– Renberg eller Knausgård?
-Knausgård. Jeg liker ideene til Renberg, og historiene er så fine. Men jeg syns kanskje karakterene hans noen ganger har vært litt banale.

– Olava eller Sundfør?
– Olava. Kanskje fordi hun tør å føle stort og uttrykke det uten en distansert selvhøytidelig. Men jeg liker begge to like godt, bare på hver sin måte.

– Beach Boys eller Beatles?
– Vanskelig. Kanskje Beatles først og så Beach Boys. men det er veldig jevnt. Jeg digger de begge! Samtidig er det, med meg og Beatles eller Beach Boys, som det er med meg og sukker eller salt, jeg får sjokk og orker det ikke mer.

– Sopranos eller The Wire?
-Uff, enda en vanskelig en. Jeg elska The Wire og slukte den rått, så alle sesongene på null-komma-schwop. Men jeg tror jeg må kalle meg for en enda bedre venn av Sopranos.

– Har du noen avsluttende ord til Popklikk-leserene?
– Hei alle sammen!