Plateanmeldelse: John Murry –«The Stars Are God’s Bullet Holes»
Han er i slekt med selveste William Faulkner, den godeste John Murry fra Tupelo, Mississipi. Og det er definitivt litterær kvalitet over Murrys stream-of-consciousness-aktige tekster (et litteraturgrep hans «forfar» pionerte på 1920/1930-tallet). For denne anmelder en ukjent fyr før dette, men jeg har nå skjønt at jeg virkelig har gått glipp av noe – John Murry debuterte i 2013.
For av og til klikker det bare, og du skjønner med en gang at noe unikt er i gjære. «The Stars Are God’s Bullet Holes» er en sånn plate. En som umiddelbart forteller at det er noe helt spesielt i gjære. Musikk med en dundrende sterk identitet og tiltrekningskraft. En sånn plate du kan vente på i årevis!
Fra rytmeboksen (?) som setter i gang starteren med den geniale tittelen «Oscar Wilde (Came Here to Make Fun of You)» til avslutteren «You Don’t Miss Me» snakker vi indie-amerikana av høyeste klasse. Med tekster som fascinerer uten helt å lande, som i sisteverset på tittellåta:
«There’s pain for which there is no drug/Wars with no sides, no one to trust/Everyone bleed/I don’t run, i got no map/I’m on your heels through broken glass/You took the thorn and twisted/Maybe love only exists in books/Otherwise i’d hold you when you came unglued/All of that rage covered up with rouge/Your rosy-face came in too many hues»
Temaer som de amerikanske sørstatene, gudstro og -tvil, vold, rus (heroin-avhengighet holdt på å ta knekken på Murry i slutten av tjuåra) og død går igjen i mange av Murrys tekster (og Faulkners romaner). Filosofi- og psykologi-utdannede Murry skal være spesielt opptatt av slektningens mest berømte roman, «The Sound and the Fury», en familietragedie fortalt fra fire ulike synsvinkler uten en lineær tidslinje. Hans egen oppvekst er også av den brutale sorten – inkludert en voldsom og traumatisk voldtektshistorie (han forteller mer om dette i et nylig intervju med The Guardian).
Musikalsk slekter Murry også på andre litterært opptatte artister som Nick Cave, Lou Reed og Leonard Cohen, med en fot i stolte singer/songwriter-tradisjoner og en annen i utemmet indie-støy.
Murrys romslige bariton ligger et sted mellom Stephen Merritt (Magnetic Fields), Jonathan Richman, John Cale og Townes Van Zandt – en varm og dyp stemme med en liten tvist som skiller ham fra alle andre.
Musikken varierer stort fra låt til låt – skrangle-amerikana er kanskje et greit begrep, og lydbildet er variert, spennende og uforutsigbart, lekkert og usminket produsert av PJ-Harvey-relaterte John Parish. I det ene øyeblikket, vare, såre folky ballader i Van Zandt-land, i det neste, brutale utskeielser et sted mellom The Stooges og John Cale/Velvet Underground, og så, overraskelsen: en slentrende og sublim versjon av Duran Durans «Ordinary World». En skjør steel-gitar her, en dronende fuzzgitar der. Mykt og kantete om hverandre.
Etter fem lyttinger er jeg overbevist om at dette er et av årets absolutte musikalske høydepunkter. Og en av få plater jeg har hørt i år som jeg umiddelbart får lyst til å høre igjen. Og igjen. Et åpenbart klassiker-varsel!
