Plateanmeldelse (retro): Moneybrother – «Pengabrorsan» (2006)
«Pengabrorsan» er et fyrverkeri av et coveralbum der Anders Wendin aka Moneybrother tilfører sine utvalgte favorittlåter ny og eksplosiv kraft. En utrolig prestasjon med tanke på at flere av låtene i utgangspunktet ble utropt til klassikere for lenge siden i mitt eget lille musikkunivers.
Noe åpningslåta «Dom vet ingenting om oss»(«They Don’t Know»), opprinnelig skrevet av vidunderlige Kirsty MacColl i 1979, er et godt eksempel på. Den nydelige popperlen er nemlig forvandlet til en knallbra og rufsete Springsteen-låt anno 1973. Et lekende piano, en stolt saxofon og en herlig tekst sender meg rett opp i sjuende etasje.
Tekstene, som er fritt oversatt av Wedin, Patric Dahlblom og Love Antell (Florence Valentin), er ikke bare gode. De er små sjarmbomber som får meg til å lytte etter litt ekstra. Otis Clays soulklassiker «A Fool In Love», som har blitt til «Från Klaraberg till Dig», er både sjarmerende, troverdig og fantastisk bra. Også Steve Forberts «Get Well Soon» («Livet börjar här») får meg til å løpe etter adjektivene. Moneybrother makter nemlig kunststykket å blåse nytt liv i en låt jeg har hørt minst 500 ganger. Sterkt.
På Ron Sexsmiths suverene «Clown In Broad Daylight»(«Pajas på timlön») er tempoet skrudd opp så til de grader at låta knapt er gjenkjennelig. Men det funker likevel overraskende bra. Tom Waits «Downtown Train» («Tåget som går inn till stan») er derimot lett å kjenne igjen, selv om Moneybrother også her befinner seg på en karusell i Asbury Park. Herlig. Pengabrorsans tolkning av Donna Summers «Working The Midnight Shift» («Midnatt till sju») er i dårligste fall praktfull.
På My Morning Jackets «Off The Record» («Under bordet»), Wires «Mannequin» («Det blir ingen dans») og Operation Ivys «Freeze Up» («Jag skriver inte på nåt») er det derimot London som kaller. Stemmen til Moneybrother er nærmest identisk med Joe Strummers, samtidig som bandet fyrer av riff som var svært populære i London mot slutten av 70-tallet.
På sistnevnte bidrar sågar The Hives’ Howling Pelle Almquist på vokal. Tre tøffe låter som ganske sikkert får gamle punkere til å fnise og se sjenert ned i bakken. At «Off The Record» og «Under bordet» faktisk er av samme kjøtt og blod er vanskelig å forstå. Men nettopp Moneybrothers vilje til å tolke enkelte av sine favoritter på en kompromissløs men kjærlighetsfull måte, er albumets store styrke. Gamle låter forvandles praktisk talt til nye, som snarere enn å skjemme ut sine forgjengere, gir dem ny glans og verdighet.
