UKENS POPKLIKK – REPRISE: Jonathan Wilson: «Fanfare» (2013)

Herregud som jeg sleit med denne plata i begynnelsen. Midt inni spor to, «Dear Friend», slang jeg den opp på hylla mer enn en gang. Det bare ville seg ikke.

Men Jonathan Wilson hadde ikke tenkt å gi seg. Han hadde plantet et frø i meg som vokste seg så stort og sterkt at jeg bestemte meg for å gi «Fanfare» en siste sjanse. Med en tiger på tanken fyrte jeg opp tenninga og sendte fanfaren av gårde.

Selv om fartsdumpene fremdeles lurte rundt svingen på de to første låtene, tittellåta og nevnte «Dear Friend», åpnet det seg etter hvert opp et landskap der det luftige og atmosfæriske lydbildet, de vanvittige detaljene og den salige blandingen av britiske og amerikanske inspirasjonskilder, slengte meg rett i krysset.

Og vips så var jeg frelst. Totalt gaga. Og sabla lykkelig. Den enorme buzzen som har omringet Jonathan Wilson var verken visvas eller blablabla.

Når jeg nå hører på plata kan jeg riste på hodet over hvilken dustete gnom jeg har vært. Likevel er det viktig å påpeke at det neppe kun er jeg som trenger litt tid på å komme under huden på det som har vist seg å være en lykkebringer av et album.

Noe som igjen har lært meg at jeg i disse moderne strømmetider enkelte ganger er alt for rask på avtrekkeren når det gjelder å avlive nye skiver. Fjellet kommer liksom ikke ruslende bort fordi jeg digger å ligge med beina på bordet.

Den første gangen jeg hørte «Fanfare» gikk tankene først og fremt til britiske artister som Pink Floyd, Richard Thompson og 10cc. Alt snakket om Laurel Canyon og Eagles, Jackson Browne, Fleetwood Mac og Crosby, Nash, Stills & Young, falt ikke på plass før etter enda noen runder. Og da ramla jaggu meg John Lennon, The Band, Wings, Steely Dan og Supertramp (!) også inn i knollen.

Om du underveis har på følelsen at folk som Graham Nash, David Crosby, Jackson Browne, Josh Tillman (aka Father John Misty), Mike Campbell og Benmont Tench fra Tom Petty and The Heartbreakers, stikker innom, har du, foruten å ha helt rett, også blitt ustyrt med ører helt i verdensklassen.

Fordi «Fanfare» er et vanvittig mangfoldig og ambisiøst album, er det vanskelig å plukke ut favoritter. Men spør du den lille gutten inni meg med de store krøllene, vil han trolig svare «Love To Love», «Future Vision», «Moses Pain», «Desert Trip», «Fason» og «All The Way Down».

Selv sitter jeg og gråter. Uten krøller. Knust av glede.