I morgen kveld er sjansene for at det blir en minnerik kveld på John Dee i Oslo, usedvanlig stor. Årsaken til det er at både Lady Friend og The Long Ryders kommer til å fylle lokalet med store mengder vidunderlig musikk. Så joda, det er bare å møte opp! Om du trenger litt informasjon om de to suverene bandene som entrer scenen (neida, ikke samtidig), er der bare å lese anmeldelsene under. Vi sees foran scenen!

Plateanmeldelse: The Long Ryders – «September November» (album, 2023)

Sånn cirka 32 år etter sin forrige utgivelse, dukket The Long Ryders i 2019 opp med sitt fjerde album, «Psychedelic Country Soul». Et album av det svært bunnsolide slaget, med opptil flere låter Popklikk fremdeles vender tilbake til. 

Og nå er de altså her i igjen med «September November», et album som er sånn cirka like iørefallende og lett å like som «Psychedelic Country Soul». At gjengen på sine to siste utgivelser har blitt litt mykere i kantene enn på treenigheten de slapp på 80-tallet, er selvfølgelig helt innafor. Men den gang som nå, er gjengens fascinasjon for gamle helter som The Band, The Byrds og Gram Parsons fremdeles å finne mellom rillene. 

Siden forrige gang har bandet bassist, Tom Stevens, gått ut av tiden. Noe som blant annet har resultert i den nydelige og hjertevarme hyllesten, «Tom Tom». Plata avsluttes med suverene «Flying Out Of London», en låt Stevens skrev rett etter at bandet ble oppløst i 1987.

I Popklikks verden er det umulig ikke å falle pladask for platas usedvanlig sjarmerende åpningstrio. Tre låter med store doser meloditeft og et herlig driv. Fela på den intense og svært avhengighetsskapende åpningslåta, «September November Sometimes», sender tankene til The Waterboys. Spor to, «Seasons Change», drives framover av gitarer der det både jangles og fyres løs før «Flying Down» smyger avgårde på en seng av kassegitarer og steelgitarer.   

Neste låt ut, «Elmer Gantry Is Alive And Well», holdes i ørene av taktfaste tangenter og hardtslående trommer og gitarer. En samfunnsrefsende låt der blant annet Donald Trump og hans like får gjennomgå (her kan det være på sin plass å google «Elmer Gantry»). En sterk låt, der det trøkkes litt ekstra til, før tempoet nok en gang skrus ned på den vare countryballaden, «Hand Of Fate». 

Som på forgjengeren, fyller produsentlegenden Ed Stasium lydbildet med deilig gitarlyd, nydelige harmonier og instrumenter som banjo, mandolin, keyboard, orgel, munnspill, steelgitar og fele. De fleste av låtene er som vanlig skrevet av Sid Griffin og Stephen McCarthy, som også, og med stort hell, veksler på å synge. Unntaket er «Tom Tom» der hele bandet og Ed Stasium står oppført som låtskrivere i hyllesten av sin tidligere venn og bandkollega, Tom Stevens. 

Med «September November» har The Long Ryders laget nok et album man ikke vil gå glipp av om man setter pris på musikk der elementer av rock og country – kall det gjerne alt-country – forenes på fortreffelig vis. 

Plateanmeldelse: Lady Friend – «Songs From The Guesthouse» (album, 2022) 

Lady Friend, som i utgangspunktet er og blir Anne Mette Hårdnes sitt musikalske prosjekt,  satte fart under et opphold i Los Angeles, der hun med utsikt over englenes by raskt fant tonen sammen med et Steinway-piano. Etter å ha vendt  hjem til moderlandets hovedstad og skrevet enda flere låter, allierte hun seg med brødrene Christer (Turbonegro, Bigbang, Euroboys) og Mats Engen (Euroboys) på henholdsvis trommer og bass, og Magnus Jacobsen (Label) på gitar. Og vips så var Lady Friend en realitet, der Hårdnes foruten å skrive alle låtene, både tar seg av vokalen og trakterer tangentene.

Underveis i innspillingen møtte også eminente herrer som Knut Schreiner, Øystein Greni og Torgeir Waldemar opp med gitarene sine på henholdsvis «The Story», «Get Down» og «Searching for Something». Stian Jørgen Sveen stakk også innom med pedalsteel-gitaren sin.

Resultatet er «Songs From The Guesthouse» («SFTG»), et album bestående av åtte låter, alle skrevet og sunget av Hårdnes. Et album utstyrt med et cover fylt med noen palmer som sender tankene til et svært populært hotell i California som fikk mye oppmerksomhet på 70-tallet, og som jeg føler at jeg har bodd på både titt og ofte.

Når jeg lytter på «SFTG», flyttes jeg umiddelbart tilbake til min gyldne ungdomstid da jeg veiva rundt på Tomahawk-sykkel med David Crockett-lue. Da kvelden var i anmarsj tråkka jeg inn dynamoen og sykla rett hjem til platebunken på gutterommet. En bunke fylt med mange plater fra USA, nærmere bestemt den amerikanske vestkysten. Plater laget av band og artister som hadde sin storhetstid på 70-tallet. Som for eksempel Carly Simon og Eagles, som begge ga ut hvert sitt glimrende samlealbum i denne perioden.

Hver gang jeg hører pianoet på åpningslåta, myke og duggfriske «My Movie», popper umiddelbart Carly Simons «Your So Vain» opp på radaren. En låt Simon, godt hjulpet av Mick Jagger, erobret en hel drøss amerikanske hjerter med. Og bedre skal det bli, for når gitarene på spor to, «Friendship On Paper», ruller ut av høyttalerne, slippes samtidig Eagles’ fantastiske «One Of These Nights» løs i mitt parallelle musikalske univers. Og boom, så har jeg to låter i hodet samtidig. En snodig, men fin greie som ofte inntreffer for de av oss som har hørt på altfor mye musikk.

Om det er faktiske likhetstrekk, eller bare «just my imagination running away with me», er jeg usikker på, men at Lady Friend har latt seg inspirere av musikken som vokste fram på den amerikanske vestkysten på 70-tallet er udiskutabelt. At artister som Steely Dan, Carole King, The Doobie Brothers, Chicago, Jackson Browne, Elton John og Supertramp også dukker opp underveis i lyttingen, er neppe tilfeldig, selv om disse assosiasjonen stammer fra denne skribentens lett forvirrede kognitive tilstand.

På spor tre, energiske og gitardrevne «She’s The Girl (She’s A Lady)», møter nok en gang Eagles/Don Henly opp, denne gangen omringet av myke blåsere typisk for mye av den deilige softrocken som vokste fram i denne perioden. Noe som videreføres på neste låt, «The Story», der de smukke harmoniene, de trillende tangentene, Knut Schreiners wah wah-gitar, og ikke minst et svært vellykket instrumentalt parti mot slutten av låta, gjør at musikken med letthet kan plasseres i den stilige og lett snobbete musikk-kategorien Yacht-rock.

På «Get Down» skrus, mye takker være Øystein Grenis eminente gitararbeid og Hårdnes taktfaste tangenter, tempoet opp et par hakk, før platas kanskje beste spor, «Searching For Something»; en aldeles praktfull duett med Magnus Jacobsen, løfter lytteren, litt avhengig av vekt og høyde, minst 10 centimeter over gulvet.

De to siste låtene, «Memories Of Love» og «Unspeakable Truth», begge bygd opp rundt Hårdnes pianoakkorder, avslutter plata på perfekt vis. To låter der arven fra damene i Fleetwood Mac muligens kan ha sneket seg inn i ligninga.

Selv om «SFTG» er en helt nydelig plate med eksemplariske arrangementer, der særlig samspillet med piano, diverse el-gitarer og harmonier i eliteklassen, fungerer så godt som optimalt, tar det litt tid før brikkene faller helt på plass. Noe som trolig skyldes at låtene, som ligger litt i samme leia, trenger litt tid for å løsrive seg fra hverandre. Men når det først løsner, er det bare å slippe løs jubelen og storkose seg med alle detaljene som ligger på lur i det luftige og finslipte lydbildet.

For uinnvidde: Anne Mette Hårdnes er også kjent fra band som Sweetheart, I&I og Label. Hun driver også det fremadstormende plateselskapet Mother Likes It Records, der Lady Friend og alle de ovennevnte bandene naturlig nok slipper platene sine.