Den 5. november var det bursdagen til selveste Gram Parsons (1946 – 1973).
Han rakk å gi ut noen gode plater i løpet av sitt korte liv. Måten han blanda country og rock på har inspirert en lang rekke artister. Selv kalte han det Cosmic American Music. Gram Parsons døde i september 1973, bare 26 år gammel.
Tekst: Martin Johannessen
I 1966 starta han bandet International Submarine Band med noen musikere fra Boston. De flytta til Los Angeles året etter og skrev kontrakt med plateselskapet til Lee Hazlewood, LHI Records. Der spilte de inn plata «Safe at Home». Men surr og rot gjorde at plata ikke ble gitt før i mars 1968, men da var bandet allerede oppløst. «Luxury Liner» er et fint høydepunkt på plata, en tidlig versjon av «Do You Know How It Feels» et annet.
Chris Hillman fra The Byrds hadde fått snusen i Parsons. Byrds var på jakt etter folk som kunne erstatte David Crosby og Michael Clarke som hadde forlatt bandet. Gram Parsons fikk pussig nok jobben som «jazz-pianist» i The Byrds. Det tok ikke veldig lang tid før han heller sang og spilte gitar i tillegg til orgel og piano.
Og i august 1968 kom mesterverket «Sweetheart of the Rodeo». Man må være døv for å ikke høre hvilken innflytelse Parsons hadde på denne plata. Og det var her den 21 år gamle Gram Parsons ble kjent for et større publikum.
Albumet var opprinnelig tenkt som en musikalsk historie gjennom amerikansk musikk fra 1900-tallet, og skulle omfatte stiler som country, jazz og rhythm and blues. Men Parsons store lidenskap for country gjorde at det konseptet ble lagt vekk. Nå regnes «Sweetheart of the Rodeo» som en av de virkelig store utgivelsene i sin sjanger.
Både Chris Hillman og Gram Parsons forlot The Byrds for å starte The Flying Burrito Brothers. Trommeslageren fra International Submarine Band, Chris Ethridge, ble også med. På bass fikk de med seg sessionmusiker «Sneaky» Pete Kleinow.
Det var i dette bandet de virkelig satte standarden for hvordan countryrock skulle høres ut. Bandet har gitt en rekke plater, men det er bare på de to første at Gram Parsons er med.
Av de to er «The Gilded Palace of Sin» den beste i mine ører. Herlig miks av mange sjangre som går opp i en høyere enhet. Lydmiksen med en vokalist i hvert øre er en fryd.
Trommeslager Michael Clarke fra The Byrds spiller trommer på «Burrito Deluxe». Plata er vel mest kjent for å ha den aller første versjonen av Rolling Stones’ «Wild Horses». Parsons var kompis med Keith Richards, og Keef presenterte låta for ham på en demo og fikk lov til å spille den inn. Leon Russell spiller piano.
Platene fikk gode anmeldelser, med solgte dårlig, låtene ble ikke spilt på radio og Gram Parsons mistet interessen. Senere sa Chris Hillman:
«The greatest legacy of the Flying Burrito Brothers and Gram is we were the alternative country band. We couldn’t get on country radio and we couldn’t get on rock radio! We were the outlaw country band for a brief period.»
Høsten 1972 gikk Gram Parsons i studio for å spille inn sitt første soloalbum , «GP» (1973). Her ville han rendyrke country-sjangeren og hadde Merle Haggard aller øverst på lista over produsenter. De var så vidt i gang før det skar seg. I steden ble bassisten fra Traffic og Blind Faith, Ric Grech, produsent sammen med Parsons.
Han fikk også med seg kjernen i bandet til Elvis med på plata. Men den største overraskelsen var Emmylou Harris som nesten ingen hadde hørt om. Det var Chris Hillman som hadde introdusert de to for hverandre. Hun synger på alle låtene og er helt klart med på å gjøre «GP» til et mesterverk!
«I would say until I had met Gram and started working with him I didn’t really understand or have a real love or feel for country music. And the love of harmony came from really singing with him,» sa Emmylou Harris senere.
Plata fikk gode anmeldelser, men også denne solgte dårlig. Rolling Stone skrev:
«Gram Parsons is an artist with a vision as unique and personal as those of Jagger/Richards, Ray Davies or any other of the celebrated figures.»
Sommeren 1973 gikk han i studio igjen for å spille inn det som ble «Grievous Angel» (1974). Også her er Emmylou Harris og folk fra bandet til Elvis med. Og Linda Ronstadt synger på «In My Hour of Darkness».
Problemer med alkohol og heroin sleit på Parsons, men klarte likevel å fokusere på jobben i studio, selv om han måtte hentes. Innspilling og miksing ble ferdig til slutt. Men Parsons døde før plata ble gitt ut.
Da jobben var ferdig dro Gram Parsons på tur til Joshua Tree nasjonalpark i California. Der døde han av en overdose av morfin og alkohol den 19. september 1973. Og resten er en vill historie!
En av roadiene hans, Philip Kaufmann, fikk tak i en hippie ved navn Michael Martin. Han eide en likbil. Med den stjal de kisten med Parsons i før det skulle fraktes til hjembyen, og kjørte det ut i ørkenen ved Joshua Tree, hvor han satte fyr på kisten og Parsons lik. Senere fikk de to en bot for å ha stjålet kisten, men ikke liket fordi det ikke var noen straffebestemmelser for stjeling av lik.
