Plateanmeldelse: Erlend Ropstad – «Da himmelen brant var alle hunder stille» (album, 2021)

Erlend Ropstad forsetter å gi ut musikk som treffer dem av oss som liker å høre på renskåret rockmusikk. Og det er jo helt topp, i og med at stadig flere hevder at rocken er død. Noe som selvfølgelig bare er sprøyt. Rocken lever i beste velgående, om man bare orker å løfte blikket og ørene over Spotifys spillelister og radiostasjonenes jag etter å tilfredsstille noen de selv trolig ikke helt vet hvem er. Meg er det i hvertfall ikke.

«Da himmelen brant var alle hunder stille» er en plate som består av både viltre rockere og nydelige og lett desperate ballader. Noe som tilfører plata både variasjon og pusterom. Om dette er Ropstads beste plata så langt er meget mulig, men det får nesten tiden vise. Det viktigste er at musikken er en fryd å høre på.

Produksjonen varierer fra det rå og rocka til det myke og vare. Åpningslåta, «En sang for en hund», er nesten litt rølpete; gitarene virrer fram og tilbake og trommene sitter som et skudd. Både stemmen til Ropstad og teksten er preget av desperasjon og flukt fra et eller annet. Litt sånn Thåström møter Dinosaur Jr. Og stort tøffere enn det blir det jo ikke.

Ropstads siste oppfinnelse  er preget av så mange hylende gitarer og eminent gitarspill at det tidvis oppleves som et vaskeekte gitaralbum. Noe som muligens skyldes at Ropstad rakk å turnere og spille mange tøffe gitarriff for sitt publikum før koronaen slo knockout på oss alle. På et av platas beste spor, «I ly av livet», får gitarene virkelig vist hvem det er som er sjefene i Ropstads musikkunivers. En herlig låt som virkelig setter ned foten. Den tidvis apokalyptiske stemningen på tittellåta drives også framover av huggende gitarriff.

På «Så lenge du må bli» roes det helt ned. Stemmene til Ropstad og Hanne Kolstø krydres stort sett bare med piano og skimrende gitarer. Resultatet er usedvanlig vakkert og en smule sørgmodig. Nok en gang hører jeg Thåström i bakgrunnen, og da kanskje spesielt låter som «Långtbort» og «Över sundet» fra klassikeren «Kärlek är för dom».

«Det er vår stillhet jeg behøver» er kanskje den låta som begeistrer mest så langt. En begeistring som trolig skyldes kassegitarene som gynger av gårde kombinert med nydelige strykearrangement som faller inn etterhvert.

Og sånn kunne jeg fortsatt, for «Da himmelen brant var alle hunder stille» er en plate med så mange kvaliteter at det er vanskelig å legge den fra seg. Man får lyst til å fordype seg i tekstene og høre gitarpiruettene enda flere ganger. Desperasjonen som manifesterer seg både i lydbildet, tekstene og Ropstads uttrykksfulle og følsomme stemme, treffer så hardt at man som lytter får lyst til å bore seg enda dypere inn i Ropstads musikalske univers.

Når man hører tekstene får man følelsen av at mye står på spill. Det handler om fortid og nåtid, om ting som brenner ned og aske som gløder. Det er både intenst og forløsende på en og samme tid. Noe avsluttningslåta, «Sånn her kunne det visst også bli», er et usedvanlig vakkert eksempel på.

Etter 15 år i manesjen, har Erlend Ropstad klatret helt til toppen av haugen. Og akkurat det må  vel kunne sies å være helt konge.