Med skivene «Himmelska dagar» og «Kungarna från Broadway» hadde Eldkvarn sin storhetstid mot slutten av 80-tallet. Mitt første møte med bandet var «Himmelska dagar», som bokstavlig talt traff meg midt i hjertet. Jeg kjøpte skiva i tredje etasje på Steen & Strøm, der den stod utstilt på stativ ved siden av kassa. Så en dag lå «Kungarna från Broadway» på platespilleren min. Og der ble den liggende.
I Sverige er Eldkvarn i dag en institusjon som mange av dagens yngre krefter, som for eksempler Håkan Hellström, Lars Winnerbäck og Moneybrother, gjerne trekker fram når de snakker om sine inspirasjonskilder. En institusjon som begynte sin ferd i Norrköping i 1971 som Piska mig hårt, et navn som ganske raskt måte vike for Eldkvarn. Om du ikke har et forhold til bandet pleier jeg å si at Eldkvarn, foruten å være seg selv, kan minne om en herlig miks av Bob Dylan, Ulf Lundell og Cornelis Vreeswijk.
Jeg elsker Eldkvarn. Men som kjærester flest, har vi hatt tunge stunder. Særlig på begynnelsen på 90-tallet, var vi nær en opprivende og traumatisk skilsmisse. Det gikk så langt at vi knapt pratet sammen. Men så møttes vi nok en gang på Steen & Strøm. Året var 1994. Under E på nyheter stirret låtskriver og vokalist Plura sørgmodig mot meg. Jeg bladde videre. Tror jeg kom helt til K før jeg bladde tilbake og plukket den opp: «Sånger från Nedergården». Men denne gangen gikk jeg ikke direkte til kassen. Jeg tok de tunge og svikefulle stegene til høretelefonene. Idet mannen bak kassen trykket på knappen, lukket jeg øynene. Det var nå eller aldri.
Det finnes øyeblikk i livet hvor tiden står bom stille. Man overveldes og blir på sett og vis slukt opp av sin egen eksistens. Spenningen forløses og alt svever; lykkerus og bevisstløshet går hånd i hånd. Da Pluras røst, kun akkompagnert av en vemodig gitar, fylte høretelefonene med følgende tekst: «Jag kommer inn från regnet, hungrig og våt. Jag ligger här på sengen, med støvlarna på. Vad gör jag här i staden, jag talar inte språket lengre», kjente jeg den trenge på – lettelsen påfulgt av en lykkefølelse som ikke kan beskrives. Venner igjen.
I årene som fulgte fortsatte Eldkvarn å gi ut en haug med plater jeg verdsetter svært høyt. Som for eksempel «Lyckliga tider», «Limbo», «Atlantis» og «Svart Blogg». Men nå er det ni år siden bandet slapp et album. Og jeg venter og venter. En ventetid jeg har brukt til å lage en spilleliste bestående av kun 40 Eldkvarn-låter. En klin umulig oppgave, selvfølgelig, men her er den.
