Jeg sto og lurte hele konserten: Dette har jeg sett før, selv om jeg ikke aner noe om det irske bandet. I etterkant skjønte jeg hva det var.
Jeg holdt heldigvis ikke pusten. Det hadde gått galt når du ser et band ved navn Inhaler…
Noen ganger går Popklikk på konsert og har ikke den ringeste peiling på hva som venter. Litt av spenningen ved å ikke lytte seg opp i forkant, er at man er vidåpen for at alt som høres første gang kan være dritbra. En del musikk vokser riktignok enormt etter en del gjennomlyttinger, mens andre album går umiddelbart rett hjem.
Da vi gikk foran Plenen-scenen under Bergensfest fikk jeg en litt annerledesfølelse, selv om musikken er helt ny for meg. Jeg har faktisk aldri hørt noe av den. Likevel har jeg hørt den før. Eller i hvert fall sett frontfiguren før – noe jeg jo ikke hadde.
Den plagsomme følelsen av gjenkjennelse – nesten som når noen hilser på deg, og du har sett dem tidligere, uten å ane hvor eller når – satt i under hele konserten.
Det er noe stort over bandet fra Dublin. Lyden, som for øvrig var klokkeklar fra der vi stod, har potensial for å fylle de største arenaene. Bandet har kun sluppet ett album fra før. «It Won’t Always Be Like This» føk til topps på albumlistene både i Irland og i Storbritannia i fjor. Bandet startet allerede som tenåringer da gikk på St Andrews College i Dublin i 2012 og er nå i ferd med å etablere seg som skikkelige rockestjerner.
Spesielt frontfigur Elijah Hewson, med kjede og hvit t-skjorte, ser ut som han tar rockestjernestatusen på alvor, med sin slentrende stil og sitt voluminøse brune hår. Vent! Etternavn Hewson og høyt hår? Noe er i ferd med å løsne i all grublingen…
Bassisten Robert Keating ser også ut til at han tar rollen på alvor, bassen kan vel knapt henge lenger ned. Bandet generelt er ganske samspilte og låter til tider relativt tøft. Den akustiske introen på «My King will be Kind» er myk og nydelig gjennomført av gitarist Josh Jenkinson. Låten flyter av gårde, med en smule bitter tekst som krydder:
«I fucking hate that, bitch. She takes and she takes, she won’t give in!». En meget besnærende gitarsolo slår inn etter hvert, med gode vokalharmonier på toppen.
Bandet er langt fra så kompromissløst som landsmennene i Fontaines DC, men Inhaler beveger seg også i et litt annet landskap, hvor arenarocken lokker. De pløyer gjennom ni låter, inkludert en ny («These Are The Days»); U2-vibbene resonnerer langt inn i skallen, spesielt når vokalisten går opp ett hakk.
Deres største hit kommer selvsagt til slutt. «My Honest Face» har nærmere 18 millioner avspillinger på Spotify og funker bra live. Den obligatoriske «Thank you, Bergensfest, lovely to meet you!», avslutter settet som fremstår som sterkt, selv om noen kanskje vil hevde musikken er for tradisjonell og mangler litt særpreg.
Irene har uansett definitivt potensial. Kanskje ikke så rart når frontfiguren er sønn av Bono i U2. Sånn. Der falt den siste biten på plass, og Popklikk kan vandre videre på Bergensfest 2022.
Her er spillelisten til Inhaler under Bergensfest onsdag 15. juni
