Konsertanmeldelse: Eldkvarn – Trädgårdsföreningen, Göteborg – fredag 19. juli 2024

Fordi jeg oppholdt meg i Göteborg i tre år som student på den tiden byen fremdeles var fylt med platesjapper, er det alltid en fryd å vende tilbake til byen som en gang for lenge siden tok så godt vare på meg. At mange av mine gamle vannhull er erstattet av kaffesjapper der det drikkes mer melk enn kaffe, er litt trist, men sånn har det jo blitt nesten uansett hvor man beveger seg. Men, Göteborgs stiligste og muligens eldste spisested, Kometen, ligger fremdeles rett ved Avenyen som et bolverk mot de gastronomiske inntrengerne som dominerer bybildet. 

Årsaken til besøket denne gangen var atter en gang å oppleve mine musikalske helter i Eldkvarn, som skulle holde konsert på Trädgårdsföreningen, cirka tre steinkast fra Kometen. Bandet som i fjor sommer holdt to avskjedskonserter i Nörrköping, men som i etterkant var så glade for å spille sammen igjen, at de bestemte seg for å legge ut på enda en turné. Om det blir deres siste, vet bare gudene, men etter å ha vært vitne til fredagens konsert krysser jeg fingrene for at Eldkvarn har flere himmelske dager å by på.  

Etter å ha fylt våre mager med Kometens klassiske wienerschnitzel og en iskald Staropramer, ruslet min våpendrager Lars WJ. og jeg med forventningsfulle skritt mot Trädgårdsföreningen, som var fylt opp med flere tusen tilskuere. At bandets frontfigur Plura, sliter med ryggproblemer, var vi fullstendig klar over, noe som innebar at han gjennomførte hele konserten sittende i en stol som kunne minne om et eksklusivt flysete. 

I fjor åpnet bandet med en tung og kompromissløs versjon av mesterverket «27» før de kastet seg over den mer lettbente og melodiøse publikumsfavoritten, «3:ans spårvagn genom ljuva livet». På fredag gikk de langt mer kompromissløst til verks, og åpnet med tre låter flere i publikum trolig ikke har et like nært forhold til som meg; «Jag är bättre än dig», «Mörkret knackar på min dörr» og «Älskaren från det öde landet». Tre låter utstyrt med glimrende tekster som ikke er i nærheten av å by opp til dans, men som likevel fungerte som en sterk intro før Elkvarn slapp løs to låter alle i publikum ventet på; «Fulla för kärlekens skull» og «Alice». To deilige versjoner som selvfølgelig resulterte i allsang, stormende jubel og mange smilefjes. Før førstnevnte fortalte Plura en lett absurd og svært underholdende historie om Mauro Scoccos forhold til låten, en historie Plura var usikker på om var en drøm eller noe som hadde skjedd i virkeligheten.

Deretter kastet bandet seg over klassikeren «Tag min hand», før de fremførte en avsindig sterk og rørende versjon av «Blues för Bodil Malmsten». Da Plura avsluttet med «Vi i bandet har blivit män nu / Nån slags edsvurna bröder / Må ni alltid va omkring mig / Låt oss spela för döden /Jag vet inte om det är viktig / Det kommer över mig ibland» tok følelsene fullstendig overhånd hos undertegnede. Noe som for så vidt også var tilfelle da «Alice» la sine hender rundt meg.

En Eldkvarn-konsert uten Carla-låter er selvfølgelig utenkelig, og denne kvelden bød han og bandet på kraftfulle versjoner av både «Ingen lätt match, Bobbo» og «Kungsholmskopplet», to låter som sammen med «Pojkar, pojkar, pojkar», tilførte konserten både energi og intensitet. Tradisjonen tro fremførte også Adrian Modiggård, sønn av trommis Werner Modiggård, «Jag har gjort det igjen» og «Ett fall av kärlek, med stor innlevelse og mye sjarm. 

Foruten de ovennevnte låtene fylte bandet på med fine versjoner av andre klassikere fra arkivet,  som «I skydd av mörkret», «Et hus på stranden», «Kungarna från Broadway», Nerför floden» og «Du älskar inte mig» og «Kärlekens tunga». At de, som i fjor, også klinka til med en snerten og tettsittende versjon av litt mindre kjente «Jag är det hjärtat», var selvfølgelig helt topp. 

Da Eldkvarn etter en og en halv time forlot scenen, som, sammen med publikum, ble avsluttet med bursdagssang til Carla som fylte 71 år, var det en fornøyd gjeng med publikummere som ruslet ut av portene. At Plura nå og da måtte justere stemmen en smule på enkelte av låtene, er helt forståelig med tanke på hans vonde rygg som utvilsomt plaget han underveis. 

Sammenlignet med fjoråret konsert var fredagens opptreden muligens en smule mer ujevn, samtidig som enkelte av låtene satt enda bedre nå enn i fjor. Og sånn sett er det på ingen måte utenkelig at Eldkvarn, som denne gangen hadde hentet inn et friskt pust i form av Pluras sønn, Axel Jonsson-Stridbeck på gitar og kor, etter mer enn 50 år i manesjen har mer å gå på både med tanke på låtskriving og konsertvirksomhet. Tillot jeg meg å tenke da Lars og jeg forlot konsertområdet akkompagnert av en av verdens beste låter, Elvis Costellos «Alison».