For en uke siden ruslet jeg lett fortumlet ut av Operaen i Oslo der jeg hadde tilbrakt over to timer sammen med Sondre Lerche (heretter Sondre) og gjengen hans. En veldig stor gjeng, noe jeg kommer tilbake til. Da jeg satt på t-banen på vei hjem, var jeg fullstendig overbevist om at det jeg hadde vært vitne til var så til de grader oppslukende og makeløst, at selv ikke gudene kunne gjort det bedre.  

Foto: Michael Ray VC Angeles

En erkjennelse som fikk meg til å innse at jeg nok en gang hadde ramlet ned i det bunnløse hullet der mine kritiske sanser fullstendig fordufter. Et hull der patos og glede smelter så til de grader sammen at det blir mildt sagt patetisk (som i overdrevent følsom), særlig med tanke på at jeg ikke en gang er utpreget religiøs. 

For å uttrykke noe som ikke bare var store følelser og vill begeistring, måtte de voldsomme følelsene som herjet i kroppen min legges på is i noen dager. Følelsene måtte ganske enkelt kjøles ned før jeg kunne skrive noe fornuftig om det jeg akkurat hadde opplevd. 

Noe som må kunne beskrives som en mislykket «strategi» all den tid jeg i skrivende stund er minst like begeistret som for en uke siden. 

Når det er sagt, en uke i tenkeboksen har gitt meg større forståelse av hvorfor konserten ble en så til de grader altoppslukende og fantastisk opplevelse. Noe som, om jeg tar kortversjonen, i stor grad handler om at begrepet «konsert» blir altfor snevert for å beskrive opplevelsen. 

For det som fant sted på scenen opplevdes som en sublim – og på ingen måte subtil – blanding av fantastiske visuelle grep – både med tanke på lys, utnyttelse av scenen og innslag av dans – glimrende musikere (band, strykere og kor), strøken lyd, Sondres innlevelse i framførelsene av låtene og hans kommunikasjon med publikum (både på og utenfor scenen). For dette var like mye et show og en forestilling som en konsert (heretter forestilling). En forestilling som, om man ser bort fra dressjakka, hadde mange likhetstrekk med Jonathan Demmes legendariske konsertdokumentar «Stop Making Sense» (Talking Heads). 

Selve hjertet i forestillingen var naturlig nok de 20 låtene, som ble fremført i kronologisk rekkefølge fordelt på to akter. Med unntak av «Phantom Punch» og «Heartbeat Radio», var låter fra alle platene til Sondre representert. At akt 2 i sin helhet var viet hans mest ambisiøse utgivelse så langt i karrieren, «Avatar Of Love», skulle vise seg å være et særdeles vellykket grep.   

Forestillingens kronologiske oppbygging viste hvilken utvikling Sondre har hatt som artist, og hvilken enorm musikalsk spennvidde han har i sitt repertoar etter snart 25 år i manesjen. Selv om man gjennom forestillingen skimtet en rød tråd fra begynnelse til slutt, ble det også tydelig at Sondre gjennom hele karrieren har strukket seg mot nye musikalske horisonter. Fra et i utgangspunktet ganske tradisjonelt popformat har han, via en elektronisk flørt, utviklet seg til en mester i å bruke melodiene for å lokke fram nyanser i musikken.Tekstene har blitt vektlagt mer og mer betydning, noe som igjen har resultert i at ordene nesten løper løpsk på hans magnum opus så langt, «Avatars Of Love». 

Sondre og alle hans hjelpere drysset på med så mange kunstneriske krumspring i løpet av forestillingen at låtene ble en del av noe enda større. Godt hjulpet av scenens mange muligheter, et lysshow med en ekstremt høy wow-faktor, diverse scenetepper, Sondres faste band (el-gitar, tangenter/synth, bass og trommer), et kor bestående av cirka 35 kvinnelige korister (Volve Vokal) en strykekvartett (Oslo Strings) som ble trillet ut og inn av scenen, en danser (Ida Haugen) som flagret rundt som en fri sjel og Sondres intense og fryktløse tilstedeværelse, ble samtlige låter tilført en ny vri som fikk dem til å skinne sterkere enn noensinne.

Visuelt ble forestillingen bygget opp fra det enkle til det storslåtte og ekstraordinære. Fra å åpne med at Sondre kom ruslende mot publikum fra dypet av en «naken» scene, kun ikledd smokingbukse, sløyfe, hvit skjorte og en kassegitar, forvandlet scenen seg gradvis i takt med antall mennesker/artister som oppholdt seg på scenen. På sitt mest ekstragavante ble det senket et tynt lerret ned mellom publikum og scene, et lerret der lyseffektene tryllet fram allverdens vekster som beveger seg rundt i takt med musikken eller når lyset blinket i vinduene på bygningen(e) som dukket opp på det bakre lerretet (inspirert av coveret til «Avatars Of Love»). Noe som ga meg, og muligens bare meg, en følelse av at Sondre og gjengen oppholdt seg i et akvarium rett foran nesen min.  

Det ble i det hele tatt i bruk så mange spennende og fascinerende dramaturgiske grep, at det som foregikk på scenen ble en opplevelse i seg selv. Men aldri i så stor grad at musikken kom i bakgrunnen, snarere tvert i mot – det oppstod en symbiose mellom musikk og dramaturgi som tilførte musikken både ny kraft og vitalitet. Som for eksempel når de 35 koristene fra (det røde) mørket bakerst i scenen kom glidende sakte framover mot lyset Sondre befant seg i forrest på scenen, eller når Sondre og kveldens eneste danserinne (Ida Haugen) svevde rundt på det bevegelige scenegulvet. Tidvis beveget også koristene seg rundt på en måte som som sendte tankene til både Vigeland og Munch, men igjen, det var kanskje bare min opplevelse.

At lysfolket gjorde jobben sin og litt til, er det ingen tvil om, for maken til lysshow kan jeg knapt nok huske å ha sett tidligere. Det spraket nemlig i farger og fargekombinasjoner, det være seg på sceneteppene (både foran og bak) til belysningen av de som befant seg på scenen. Det var helt sjukt fett, som ungdommen ville sagt. Selv nøyer jeg meg med å bøye meg i det berømte støvet. 

Hovedpersonen selv var på alle måter i toppform, både som sanger, gitarist, maratonløper og entertainer. Det forundrer meg overhodet ikke om Sondre falt i karismagryta da han var liten. At han gjennomførte to forestillinger av dette kaliberet i løpet av en kveld er nesten uvirkelig. Men, det var lett å se at Sondre storkoste seg så til de grader at jeg mistenker at det berømte  adrenalinkicket slo inn ganske tidlig. Da han ved et par anledninger skuet ut over menneskemassen, kan jeg sverge på at det gnistret til bak øynene hans. At han ble så til de grader fanget av opplevelsen og nuet at fortiden og framtiden der og da ble blåst utover sidelinja. Men, der har dere meg, en nøktern fyr som selv nesten aldri lar seg rive med. 

Nå er det sikkert ganske mange som lurer på hvorfor jeg ennå ikke har nevnt noen av låtene som ble spilt. Noe jeg selvfølgelig har full forståelse for. Men grunnen til dette er ganske enkelt at Sondres forestilling på alle nivåer var så til de grader vellykket, at det nesten føles absurd  å trekke fram enkeltlåter. Alle delene (låtene) ble nemlig, på hver sin måte og med forskjellig dramaturgi, en del av en større helhet som til sammen ble en forestilling de som var til stede sent vil glemme. En forestilling der mesterhjernen Mattis Herman Nyquist stod for regien. 

For å bøte på dette har jeg laget en spilleliste der alle låtene som ble spilt er lagt inn i kronologisk rekkefølge. En gjennomlytting av denne fantastiske spillelista vil muligens gi en anelse om hva  forestillingen hadde å by på, men det magiske DNA’et som gjennomsyrte alt som forgikk på scenen er dessverre kun forbeholdt de som var til stede. Så da gjenstår det egentlig bare å spørre: Hvor var du da Sondre Lerche spilte i Operaen den 12. jaunuar 2025? 

Ps! Det burde opprettes en fast post i statsbudsjettet som gjør det mulig for Sondre Lerche å spille i Operaen hvert år. For dette kan ikke bli en sånn «Once In A Lifetime»-greie. 

Ps! Sondres eminent band består av Dave Heilman (trommer), Chris Holm (bass og tangenter), Alexander von Mehren (tangenter) og Kato Ådland (el-gitar). Den brasilianske bergenseren Gabriela Garrubo sang vakkert på portugisisk som duettpartner på «Sentimentalist».