Konsertanmeldelse: John Maus, Parkteatret, 04.10.24
John Maus kommer inn på scenen i et voldsomt tempo, til stormende jubel. Kledd i de mest normcore klærne jeg har sett på lenge (lyseblå skjorte og blå jeans) og med tre digre glassflasker med vann som han setter bakerst på scenen ved siden av en mac, ser han ut som en universitetsprofessor (Maus har faktisk doktorgrad i politisk filosofi, og har tidligere undervist på University of Hawaii).
Det har ikke falt meg inn før nå at det ikke er noen instrumenter på scenen, og før jeg rekker å lure på om det kommer flere musikere, trykker han play på macen. «Castles In The Grave» runger over anlegget og Maus begynner fra første sekund med en helt vill og spastisk bevegelse (jeg skriver bevegelse, for jeg er usikker på om dette kan karakteriseres som dansing) der han gjør dype bukk og rykker med hodet om og om igjen til beaten. Dette mens han gir fra seg lange, gutturale rop.
WOW! Jeg kan ikke huske å ha blitt så overveldet av en konsertåpning før, og jeg merker også at de rundt meg er påvirket av det som skjer på scenen. Maus fortsetter med «dansingen» og svaier nå fort fra side til side mens han bokser ut i luften foran seg. Det virker som han er helt besatt, som om han hele tiden er sekunder unna et epileptisk anfall. Det er som en blanding av dansingen til Ian Curtis og 70-talls Iggy Pop, bare mye mer intenst.
Rett før første sang slutter, beveger Maus seg mot macen sin igjen, bøyer seg ned og trykker play på neste sang. Han snakker ikke med publikum mellom sangene. Han tar heller ingen pauser. I stedet går han bare rett på neste sang. Dette er veldig imponerende sceneshowet hans tatt i betraktning. I tillegg til de allerede nevnte bevegelsene, har han også begynt å slå seg på brystet og etterhvert også i hodet og i låret, han har også begynt å hoppe. I et intervju med The Guardian har Maus sagt at poenget med sceneshowet sitt er å fysisk presse seg selv til det ytterste. Han mener at det handler om å vise at man ikke kan ta eksistensen sin for gitt. Jeg tror jeg skjønner hva han mener.
Jeg synes til tider at artister som er på scenen helt alene blir litt små der de står (til og med rappere pleier å ha med seg en DJ). Ikke John Maus. Han bruker hele scenen og energien hans gir han en lager-than-life-tilstedeværelse. Det hadde selvfølgelig vært fett med et band på scenen, men jeg synes faktisk at det går overraskende greit at det ikke er det.
Det instrumentelle lydbildet er helt upåklagelig, uten noen form for menneskelige feil (selvfølgelig, det er jo en computer som spiller). Det som skiller seg mest ut fra de studioinnspilte låtene er overraskende vokalen. Maus synger med en dypere stemme, noe jeg mener løfter låtene. Den monotone vokalen minner meg igjen om Ian Curtis. De lange, kraftige ropene han stadig gir fra seg, gir konserten en intens og rå atmosfære.
Det er en periode midt i konserten med roligere låter der jeg synes alt glir litt inn i hverandre og det blir litt repetitivt musikalsk sett. Det kommer seg veldig under den trommedrevene låten «Bennington» som driver konserten videre. «Pets» skiller seg også ut både musikalsk og sceneshowmessig, da Maus begynner å løpe fram og tilbake over scenen som om han var med i en beep-test i gymtimen på videregående.
Konserten varer i en drøy time. Når vi kommer ut av Parkteateret merker jeg både på meg selv og resten av publikum som samlet seg utenfor at det var akkurat passe lenge for en konsert med en slik intensitet. Intensiteten, bevegelsene, det akademiske kostymet og nedstrippede sceneshowet gjør at dette føles vel så mye som en kunst-performance som en konsert.
Jeg har prøvd så godt jeg har kunnet å beskrive hva som skjedde på scenen, men jeg tror ikke man kan forstå hva en John Maus-konsert er før man selv har opplevd det. Jeg mener hvert fall at dette er sånn konserter skal være. Ikke nødvendigvis med tanke på intensiteten, men Maus gir publikum en helt egen opplevelse som de aldri vil kunne fått gjennom å sitte i stuen og bare høre på studioalbumene alene.