Konsertanmeldelse: Pretenders – Sentrum Scene, 8. september 2024
I min bok er Chrissie Hynde utvilsomt rockens førstedame, dama som flyttet fra Ohio, USA, til London i 1973, og etter å ha jobbet som musikkjournalist i NME og den legendariske klesbutikken SEX, dannet Pretenders i 1978. Et band som foruten henne selv bestod av James Honeymoon-Scott, Pete Farndon og Martin Chambers. Etter at de to førstnevnte døde på tragisk vis tidlig på 80-tallet, var Chambers med i mange år, men da Pretenders entret scenen på Sentrum var det kun bandets ubestridte frontfigur og åndelige leder Hynde som dukket opp fra originalbesetningen.
Foto: Herman Berg
Og Hynde hadde, som hun understrekte allerede fra starten av, kommet for å spille rock’n’roll. Noe hun og bandet, med et par unntak, også gjorde til fulle i nærmere to timer. Vi snakker fullt øs og verdensherredømme fra første fraspark. Omgitt av en usedvanlig tett rytmeseksjon, bestående av trommis Kris Sonne og bassist Dave Page, og gitarist James Walbourne, som fyrte på absolutte alle sylindre (og litt til), ble et fullsatt Sentrum Scene vitne til en maktdemonstrasjon fra Hynde og gjengen man sjelden opplever.
Iført sort t-skjorte, olabukse, belte og sorte støvletter opp til knærne, og gitaren parat, møtte publikum en smilende Hynde som fortalte at hun satte stor pris på både konsertlokalet og det svært entusiastisk publikummet. Det hun derimot ikke likte var alle telefonene som poppet opp her og der, noe hun ga utrykk for flere ganger, og som tilslutt kulminerte i følgende krystallklare melding fra en lettere irritert Hynde: «There’s nothing that’s creepier than someone sticking a fucking phone in your face, honestly you know, stick it up you’re fucking ass (eller noe i den duren).» Og simsalabim, så forsvant heldigvis de fleste mobiltelefonene ned i bukselommer, vesker og ølglass.
Kom litt ut av tellinga, men tror gjengen spilte til sammen 24 låter, stort sett jevnt fordelt mellom bandets to siste, og svært gode album, «Relentless» og «Hate For Sale», og klassikerne «Learning To Crawl» og det selvtitulerte debutalbumet. Noe som fungerte utmerket og vel så det, selv om personlige favoritter som «Brass In Pocket», «I’ll Stand By You» og «2000 Miles» aldri dukket opp.
Foruten å pøse ut vanvittig sterke og hardtslående versjoner av «Hate For Sale», «Turf Account Baby, «My City Was Gone», «Thumbelina», «Time The Avenger», «The Wait», «Let The Sun Come In, «Middle Of The Road», Precious», «Tatooed Love Boys» og «Mystery Achievement», hektet Hynde av seg gitaren sånn cirka midtveis og fremførte balladene «The Losing» og «You Can’t Hurt A Fool» på nydelig vis som bare hun kan. For med DEN stemmen kan ingenting gå galt. En stemme som på ekte hynd’sk vis vibrerte, skalv, dirret og trøkket på hele konserten igjennom.
Vi fikk også servert fine og ganske lettbente versjoner av «Back On The Chain Gang», «Don’t Get Me Wrong» og «Kid», sistnevte dedikert til de tidligere bandmedlemmene Honeymoon-Scott og Farndon. Før «The Buzz» ble fremført, passet Hynde på å sende noen varme tanker til Johnny Thunders.
James Walbournes innsats på gitar var nesten uvirkelig bra. En fyr som foruten å skyte fra hofta med både riff og gitarsoloer også lekende lett maktet å hoppe fram og tilbake mellom steintøff rock, punk, ballader og noe som nå og da sendte tankene til Eddie Van Halen. At han tok mye plass, er helt greit når han leverte så til grader. For uten hans karismatiske tilstedeværelse og mesterlige lek med strenger, hadde konserten mistet mye av både energien, intensiteten og underholdningsverdien.
Det kunne vært skrevet langt mer om denne praktfulle konserten, men ved å konkludere med at det ikke finnes terninger som kan oppsummere denne opplevelsen, og at «full pott og stormende jubel» muligens er mer dekkende, takker jeg for meg. Om du ikke var tilstede (Hynde lovte å komme tilbake) er det møteplikt neste gang Pretenders besøker Norge. Og hold for guds skyld telefonen i lomma!
Ps! For orden skyld: Popklikk hadde foto-akkreditering
