Konsertanmeldelse Fontaines DC– Vulkan Arena, Oslo – fredag 1. april 2022
Konsert. Fullt hus på Vulkan. Det er fredag kveld, salen summer av forventning. Et av de mest lovende, irske bandene skal snart på scenen. Må bare bli ferdig med et monotont supportband. Fontaines DC er kjent for å være kompromissløse, og vi gleder oss til en skikkelig utblåsning.
Det passer meg utmerket, selv om jeg kjører bil. El-Berlingoen er plassert i den bratte bakken bak Blå. Med brekket på. Jeg har kommet meg opp av sofaen. Nok hjemmekontor og asosialt helgeliv, ut på livet. Løsne brekket nå.
Opplev saker & ting, også i hovedstaden. Ikke bli sittende inne for å se nok en døll serie.
Når kommer favorittlåtene? Boys in the Better Land, Liberty Bell, I Don’t Belong. Og de nyeste, fra det lovende tredjealbumet som ikke er sluppet ennå.
Det blir lettøl og prat med jevnaldrende jeg ikke har truffet på en stund. Møter med «Boys in the Better Land».
Det er stappfullt. Ingen munnbind. Vanskelig å komme frem til baren. Ikke så vesentlig for meg, siden jeg kjapt må fly på do med flere lettøl innabords. Tett inntil hverandre, nesten oppå hverandre, uten munnbind. Wow, vi kan faktisk se hva andre sier og føler!
Og samtlige virker fornøyde. Lettet. Forventningsfulle.
Selv om pandemien langt fra er over. Og Ukraina står i brann. Vi er nødt til å ventilere. Selv har jeg gått til det skritt å rydde kjelleren. Kona er beredskapsrådgiver og vet hvordan man forbereder en hjemlig krise. Men i dag, 1. april, skal vi spøke og le og skrike og hoje. I dag er bekymringene puttet innerst i skuffen.
Vi venter på frontmann Grian Chatten og hans fire compadrer i det som er er et post-pønk-post-band. I 2019 ga Fontaines DC ut «Dogrel». Debutalbumet fikk stående ovasjoner blant mange kritikere. Bandet dro ut på en laaang turné som til slutt førte til at Chatten dundret hue i veggen. Til tross for vokalisten var utbrent klarte de underveis å komponere låter til et nytt album.
Andrealbumet «A Hero’s Death» er min foreløpige favoritt, med åpningslåten, «I Don’t Belong». Akkurat den jeg har spilt flest og høyest i El-Berlingoen det siste året.
Eller, det er villedende. Boys in the Better Land er den jeg har spilt høyest:
«If you’re a rock star, porn star, superstar
Doesn’t matter what you are
Get yourself a good car, get out of here!»
Her er Popklikks albumanmeldelse fra Morten Sollie
Og der kommer de, de tre C-ene på gitarer og bass; Carlos & to ganger Conor. Sammen med Tom Coll på trommer fyller de hele Vulkan med sunn energi, uten at det blir plagsomt høyt. Jeg har sikret meg noen provisoriske øreplugger av skumgummi i baren, men hadde egentlig ikke trengt dem. Lydbildet er klart og fint, der jeg står til venstre for scenen sammen med Frank.
Og jeg får til gangs det jeg ønsker; fire av de seks første låtene er fra A Hero’s Death. Chatten hiver seg utpå, uten noe tullprat. Det virker som hele bandet har hatt et godt vorspiel og er gira. Den blonde bassisten (Conor III) dundrer av gårde, mens Chatten spretter rundt som om han skal ut i bokseringen. Han smeller mikrofonstativet i scenegulvet og drar til verbalt. En liten gruppe midt foran scenen reagerer spontant og spretter minst like ivrig rundt som vokkalisten.
Vi er i gang og allerede i femte låten «Jackie Down the Line», får vi en smakebit på hva som kommer på tredjealbumet «Skinty Fia». Det slippes mot slutten av måneden. Fontaines, som har føyd til DC (Dublin City) for å skille seg fra et LA-band med samme navn, spilte denne låten på talkshowet til amerikanske Jimmy Fallon i januar. Bandet har flyttet fra Dublin til London og ser nå Irland litt på avstand. Det nye albumet tar opp hvordan personligheter og perspektiver kan bli endret når man flytter.
Låten ble laget på kun 20 minutter etter at bandet stod fast med en annen låt. Bassist Conor Deegan begynte på sin egen basslinje og så var vokalist Grian, som egentlig var på vei ut av døra, i gang med melodi og tekstlinjer i løpet av få strakser. Og ny låt var i boks. Den funker nydelig på konsert.
Rett etterpå får vi servert I Don’t Belong, med en litt skuffende respons fra publikum.
Den ble presentert som Dagens Låt på Popklikk i fjor
Tre låter senere kommer imidlertid en ny opptur. Ferske «I Love You» er den første eksplisitte politiske låten til bandet, hvor de tar et skikkelig oppgjør med hjemlandet. Den gir også tendenser til gåsehudfaktor live. Bandet spinner rundt arven til Joy Division og The Cure, ikke minst når det gjelder gitararbeid, og vokalen ligger akkurat på grensen til å skjære ut av toneleiet. De beste vokalistene greier å holde det akkurat innafor, noe som understreker desperasjonen i det som fremføres.
Deretter går det slag i slag, før Boys in the Better Land avslutter det ordinære settet. Jeg gauler refrenget, og den fengende låten ruller av gårde på en sjø av fansens goodwill. Chatten har fortsatt ikke sagt et ord, men drikker jevnlig fra en flaske og ser like rastløs ut som da han entret scenen.
Jeg venter fortsatt på «Liberty Bell» fra album én, som jeg mener må være den perfekte encoren, men akkurat her skuffer bandet meg.
To litt aparte ekstranummer, og vi er ferdig etter 16 låter.
«Beste konserten jeg har sett på lenge!», sier Frank med stjerner i øya da vi er på vei ut. Kanskje ikke så rart siden pandemien har holdt oss hjemme i to år, men han mener i et atskillig lenger og videre perspektiv. Og selv om jeg har vært i UK flere ganger for å se noen gamle 80- og 90-tallshelter tidligere i år, må jeg si meg delvis enig med kompisen min: Dette var virkelig, skikkelig sterke saker!
En ordentlig højdare og faktisk så bra at jeg lurer på om jeg skal kjøpe billett til Øyafestivalen torsdag, selv om det er utsolgt. Gleder meg uansett til Skinty Fia som slippes 22. april.
