Har du vært på Robyn Hitchcock-konsert, glemmer du den sjelden. Det blir som oftest en oppvisning i humor og musikk som få andre artister greier å servere. Nå er han på miniturné i Norge, 40 år etter han ankom våre breddegrader for første gang.

«40 years ago this autumn I first reached Norway. 1982 was the time of the Human League and The Falklands War, of teased hair and baggy pants with tight ankles, and cassettes everywhere. With a bunch of other young Englishmen in a yellow van I lurched above 1000-meter drops to the fjords below, and felt the romance of endless twilight, miles from home. We were two bands in one bundle: Motor Boys Motor (who then mutated into The Screaming Blue Messiahs) and myself with a rhythm section that included Morris Windsor, he of many fames. We spent hours driving through tunnels and around crags, yet never even got as far as Trondheim: Sandane was the furthest north we reached. Our tour was bookended by two intense parties in Oslo that kept us up all night and left us dazed in the slow dawn.»

Det skriver Hitchcock på egen Facebook-side om første turnéen i Norge. I 2022 har han allerede vært i Bergen og Stavanger og spiller i kveld i Asker Kulturhus. Popklikk er til stede og er vi heldige får vi høre flere låter fra det nye albumet «Shufflemania». Blant annet den meget sterke låten «The Raging Muse (Fish In The Grass)»

«If you’ve ordered SHUFFLEMANIA! on CD, Tubby will soon be swooping low over your back yard in his 1932 De Havilland Tiger Moth biplane to drop off your copy, bubble wrapped on the end of a twee parachute lovingly fashioned by his brother Ringo.»

Tubby er katten til Robyn, og de absurde historiene velter naturlig ut for Mr. Hitchcock, både skriftlig og i lange monologer under konsertene.

Da vi så ham på Café Mono i Oslo i 2017 var det den flotte, norske duoen I was a King som var support (som de også er i Asker i kveld). De deltok også på deler av hans sett, og før klassikeren «Madonna of the Wasps» kom det en monolog som var knyttet til både Ikaros, som fløy for nær solen, og Bergen, hvor han har opplevd at det regner mye.

«Solen begynte å bli ganske sterk, og jeg begynte å smelte. Lemmene mine ble til voks, de dryppet ned der jeg satt på toppen av en Doubledekker. Jeg måtte gå ned og akkurat da begynte bussen sin ferd over ganske humpete terreng. Bussen ble plukket opp av en diger fugl som begynte å fly over Nordsjøen. Dette var før de russiske krabbene tok veien om Hammerfest og begynte ferden i motsatt retning av Hurtigruten. Jeg husker jeg tenkte, hvis jeg drypper for mye, hva skjer hvis noen liker meg? Fuglen fløy for nær solen, og det ble for varmt overalt. Så lagde jeg en sang, og det begynte å regne på innsiden og ganske snart var jeg tilbake i Bergen og alt var fint igjen. Det var forresten ikke så enkelt å spille i Bergen. Det er en lang vei å ta toget, til og med når du er engelsk.»

Og hvis vi plukker frem et intervju fra 1989 om hva sangen handler om, blir vi ikke mye klokere. Dette er starten på et eviglangt svar fra dadaistpopartisten Robyn:

«Well, «Madonna» is about an artist with a long, straggly beard who’s kept in a white room in a castle somewhere in France. It’s one of those castles where … there are 31 doors but there are 32 windows, and if you hang a handkerchief out of each window, there’s still one room that doesn’t have a handkerchief hanging out of it. In other words, there’s a doorless room…»

Robyn Hitchcock er uten tvil et eksentrisk geni og en surrealistisk poet med tekster som svever i alle mulig retninger. Han ønsker ikke at sangene hans skal tolkes i én spesifikk retning, men bety noe personlig for hver enkelt lytter.

Han har gjennom årene samarbeidet med R.E.M.s Peter Buck, John Paul Jones i Led Zeppelin, Johnny Marr i The Smiths, Grant-Lee Phillips og ikke minst Andy Partridge i XTC, som ikke er vanskelig å høre. Og han startet midt i pønkens storhetstid med The Soft Boys i 1976, hvor klassikeren «I Wanna Destroy You» (1980) nærmest ble en hit. Da han introduserte denne på Mono for fem år siden, sa han: «This is a protest song I wrote many years ago. It’s a folk song» før han hev seg ut i I wanna destroy you!!

Onelinerne, i tillegg til Monologene, trillet ut av ham på Mono:
«Here comes a gitarsolo which you can’t play. We panned it in stereo, I don’t know how we did that.»
«The Capo is not only the Head of the Italian mafia, The Capo restricts the flow of blod to the bottom of the guitar.»
«When I’m in a bad mood I think about Oslo stationery.»

Mulig du blir stående som et spørsmålstegn og synes det blir for sært. Ikke alle kan ha samme humor, men humøret og energien til 69-åringen kan ingen ta fra ham.

Jeg så den britiske legenden første gang i et halvtomt konsertlokale sammen med noen amerikanske venner i USA i 1990, mens andre har drømt om å få se ham live i mange år og først fått sitt ønske oppfylt i Norge, et land han frekventerer ofte. Han synger jo til og med en av låtene sine på norsk, «Godnatt Oslo» på albumet «Tromsø, Kaptein».

Etter Asker bærer det videre til Trondheim den 4. oktober, før han returnerer til Tromsø den 25. november. I mellomtiden har han altså sluppet sitt 22. album «Shufflemania», det første siden psykedeliske «Robyn Hitchcock» i 2017.