Konsertanmeldelse: Madrugada, Kolben Kulturhus, Kolbotn , torsdag 15. september 2022

Noen vokalister har en helt spesiell gave de har et ansvar for å ta veldig godt vare på. Sivert Høyem er en av dem. Med et ekstremt kompetent band som understøtter hver tone, er det opp til ham om konsertkvelden blir vellykket eller ikke. Det gjør hver opplevelse spesielt sårbar. På Kolben traff både Sivert og bandet ganske så perfekt. Nesten litt for perfekt.

I sommer var jeg på Bergensfest og opplevde fra første rad hvordan Morten Harket slet voldsomt med stemmen. A-ha kom seg sånn tålelig bra gjennom, men fokuset til vokalisten ble på gjennomføring og ta forholdsregler for at vokalen ikke skulle ødelegges.

På Kolben på Kolbotn, hvor Madrugada kjørte en oppvarming før Athen, fikk vi se en annen av Norges største mannlige rockevokalister ta full kontroll på kvelden.

Den dype røsten til Høyem snor seg vakkert over, under og inn i lydlandskapet som ikke minst bassist Frode Jacobsen tryller frem sammen med Cato «Salsa» Thomassen, en gitarist som sjelden eller aldri overspiller. Originaltrommis Jon Lauvland Pettersen er stødig som et nord-norsk grunnfjell, godt støttet opp av Erland Dahlen på perkusjon. Med Christer Knutsen som orkesterlibero (keyboard, piano, gitar, perkusjon, vokal, m.m.) blir det hele komplett.

Og her er kanskje noe av problemet med bandet: Det kan til tider bli litt for kontrollert. I min bok blir det da litt kjedelig, hvis ikke frontfiguren er ekstremt karismatisk, eller bandet finner på noen skikkelig sprell. Det skal ikke være en smule galskap for galskapens skyld, men du må føle at de på scenen gir noe extra – extra – extra tilbake til et publikum som er kommet for deres del, for å bli underholdt og beveget av et Norges mest prisbelønte og kjente rockeorkester.

Det starter som forventet: Med flott lyd, hvor du virkelig kan høre hvert instrument, som til sammen tryller frem perfekte partier. Det er faktisk litt overraskende at lyden ikke er høyere – den ene solokonserten jeg hvor jeg har sett Sivert Høyem på Sentrum scene, husker jeg som en skikkelig øresuser. Det hele er svært behagelig, de effektive lyskulissene i blått og rødt er med på å understøtte den mollstemte flyten.

Sivert Høyem synger fløyelsmykt. Han virker mer nyansert enn tidligere, kanskje med mer varme og variasjoner opp mot lysere partier. Han henvender seg også direkte til publikum og svarer bekreftende til kompisen min som har null problemer med å rope ut: «Dette har du gjort et par ganger før!»

Derfor er det direkte urettferdig av oss i Popklikk å hevde at Madrugada ikke gir noe tilbake til publikum. Det gjør de definitivt! Skulle bare ønske de tok ut villskapen ifra broderskapet i enda større grad…

Jeg er fryktelig glad i enkeltsanger fra bandet. Albumene kan tendere å bli litt for like. Når da «Blood Shot Adult Commitment» dundrer mot oss, blir jeg skikkelig happy. Da vet jeg det kommer en energiutblåsning. Det er en av mine favoritt kjørelåter. Da driter jeg helt enkelt i onkel og hans radar.

Jeg klarer nesten ikke vente på å rope: «Now you know I’m far from satisfied!» i kor med Sivert. Han drar på seg en glinsende dressjakke og viser litt villskap og intensitet: «We could leave today, ah we could run away» For 20 år siden som nå. Åpningen av albumet «Grit».

Mer! Mer av slikt!

På «Grit» finnes også majestetiske «Majesty». Kanskje en av de fineste livelåtene jeg vet om. En låt som merkelig nok låter utrolig slapt på studioalbumet. På Kolben er pianoet fra Oslo Spektrum i februar byttet ut med Cato Salsas gitar, og det funker. Svært stemningsfull både intro og outro.

Men det som kanskje funker enda bedre er kontrastene i en knallåt fra «Industrial Silence» (1999). Jeg stirrer forundret på min sidemann Anders og sier at nå, nå kommer det faktisk en Dylan-cover, «All along the Watchtower», mens hele scenen druknes i blått lys.

Det gjør det ikke. Det kommer en meget intens versjon av «Strange Colour Blue». Da Sivert etter tre og et halvt minutt bryter ut i «This is how we do it» er jeg enig. Akkurat slik gjør man det! De drar av gårde på en intens gitarreise som dempes mot slutten og foldes pent sammen i gitarkassen.

Det er Stemmen som styrer det hele. Sivert er helt uovertruffen på stemmekontroll denne kvelden. Han styrer bandet, publikum og stemningen som han vil. Han tar seg til og med friheten til å spørre Christer Knutsen om han har lyst til å ta en Ane Brun. Med unntak av en kvinnelig fiolinist er det nemlig ingen andre med feminine trekk på scenen. Multikunstneren Knutsen blir tatt litt på senga, men tar sporty duetten «Lift me Up» på strak arm, med litt ekstra bistand fra Høyem.

Ikke overraskende avsluttes det med storhiten «The Kids are on High Street» , kanskje i en litt for kort versjon(?).  Og ignorerer de det nye albumet, «Chimes at Midnight» ? Definitivt ikke. «Nobody loves you like I do» er en personlig favoritt, og årets album er blitt svært godt mottatt i Popklikk-redaksjonen:

«På «Chimes At Midnight» er alle de rette elementene til stede. Ingrediensene som får det til å koke på kjøkkenet. Det låter like stort og mektig som det skal, og gledelig nok, overraskende vitalt», skriver Popklikks Jon Erik Eriksen.

Den iboende melankolien i stemmen til Sivert Høyem. Den drar nå ut på europaturné, til Hellas, Luxembourg, Frankrike, Belgia og England.

Ikke gi deg, Sivert, før du har sluppet den fullstendig fri. Jeg vet du holder igjen med vilje…