Plateselskap: Tyler Ramsey – «New Lost Ages» (album, 2024)
Tyler Ramsey, sier du? Ja, han tidligere gitaristen i Band of Horses, også kjent som den nå 50 år gamle singer-songwriteren fra Asheville, North Carolina. Ikke hørt om ham? Det hadde i grunnen ikke jeg heller, men her har vi nok sovet i timen, for «New Lost Ages» er faktisk Ramseys fjerde album som soloartist.
Ramsey var fullverdig medlem av Band of Horses i en tiårsperiode, men trakk seg fra samarbeidet med Ben Bridwell i 2017.
Ramseys solokarriere startet i 2004, med den selvfinansierte og selvtitulerte utgivelsen «Tyler Ramsey». Deretter fulgte platekontrakt med «A Long Dream About Swimming Across the Sea» (2008) og «The Valley Wind» (2011), som begge ble til parallelt med rollen i Band of Horses. Etter bruddet med bandet ga Ramsey ut «For the Morning”» (2019) og nå altså «New Lost Ages».
Samtlige av de velproduserte låtene på den nye skiva, er gjennomførte og lekre i all sin arkitektur. Det låter til tider som Band of Horses med kassegitar, ikledd Ramseys innsmigrende vokal. Lytteren fanges umiddelbart av det fengslende lydbildet, og stemmen til Ramsey som er optimalt plassert i lydbildet. Det er som balsam for ørene.
«New Lost Ages» er, i motsetning til hans tidligere selvproduserte utgivelser, produsert av den meritterte Phil Ek. Ek har produsert opptil flere Band of Horses-album i tillegg til en hel haug med anerkjente indieband, inkludert noen av mine all-time-favoritter Built to Spill, The Halo Benders, The Shins, Fleet Foxes og mange flere. Jeg vil påstå at det var et veldig smart trekk å la Ek produsere den nye skiva, for dette er et album med en langt større gjennomslagskraft enn tidligere.
Det er som sagt ikke vanskelig å høre hvor Ramsey kommer fra. Skiva åpner med den karakteristiske, Band of Horses-inspirerte, «These Ghosts». «Fires» er nærmere det Ramsey har vært kjent for som soloartist, et landskap han deler blant andre med Ryan Adams. «Dark dark dark» viser at Ramsey også har sans for det lett psykedeliske, som en americana-versjon av Pink Floyd.
Tittellåten «New Lost Ages» er et av platas høydepunkt sammen med den grusomt vakre «Flare (For Neal Casal)», som handler om den anerkjente amerikanske gitaristen, singer-songwriteren og fotografen (kjent fra blant annet backingbandet til Ryan Adams) som tragisk nok tok sitt liv i 2019. Teksten er så fin at den må gjengis i sin helhet her:
/ I saw a flare out on the sea / Somebody out there signaling / I’m in trouble help me please /Send someone to save me / On the beach a gathered crowd / Everyone was looking out / Dazzled by the colored clouds / Somebody swim to me / Somebody swim to me / Oh the sun had settled down / Beneath the ocean water / The colors were all faded out / And giving in to darkness / Off the stage the pretty lights / Reflected back in all their eyes / Illuminate my darkest nights / Somebody swim to me / Somebody swim to me / I live for her I live for you / We are all sons and daughters / But every time I am alone / It’s a long nigh/on the coal black water /
Bluesrockeren «You Should Come Over» har et ekstra gir, mens «Where Were You» er det nærmeste vi kommer klassisk country/americana på plata. «Poisonous Summer» bygger seg opp fra akustisk piano og gitar til nye høyder i et herlig og dramatisk arrangement.
Plateomslaget er en forlengelse av en serie landskapsfoto som Ramsey også har brukt på tidligere utgivelser, denne gangen med et bilde av en grønn fugl i flukt over det som ser ut til å være størknet pahoehoe lava. Ramsey er både fri som fuglen og monumental som lavaen på denne unikt fine utgivelsen. Kommer høyt opp når listene for 2024 skal spikres.
