Felts «Forever Breathes The Lonely Word»
Heter du Lawrence er du selvfølgelig en kul fyr. Og kommer du fra England, er du selvfølgelig enda kulere. Eller kanskje ikke. Men lager du et album som «Forever Breathes The Lonely Word» er du ikke bare kul, da er du dæven døtte ta meg sabla kul. Og lager du attpå til kule og kornie poplåter samtlige artister i hele universet sikler etter, er du så kul at kul ikke lenger er kult.
Det dypt undervurderte bandet Felt, med Lawrence (Hayward) som front-front-frontfigur, ga ut 10 album på 10 år og solgte nok plater til å kjøpe seg en kasse kaniner, to hårfønere og et par stilige dresser.
«Forever Breathes The Lonely Word» (1986) og svanesangen «Me and a Monkey on the Moon» (1989) er definitivt bandets gullfugler, men flere av de andre skivene, som for eksempel «The Pictorial Jackson Review» (1988), drysser også manna over lytteren.
Men begynn med de to førstnevnte og ta livet tilbake med moms. At flere av skivene ble gitt ut på det kule selskapet Creation, er selvfølgelig vanvittig kult.
Da Felt ble oppløst ble Lawrence først Denim for deretter å gli over i Go-Kart Mozart som lever i beste velgående. To kule band Popklikk garantert vil komme tilbake til. Og bare så det er sagt; kult og kult er ikke å betrakte som synonymer i denne konteksten. Synonymer? Konteksten? Hmmm…
