Marianne begynte i klassen min i november 1979. Hun var ingen skjønnhet. Litt rund, ganske stor nese, men mystisk, akk så mystisk. Etter en uke var jeg sjanseløs. Pilen hadde boret seg inn, og jeg blødde for første gang i mitt liv. Og selv om jeg forsøkte å gå som en mann kjente jeg kvalmen, usikkerheten og gleden slåss som ville hunder hver gang hun nærmet seg. For ikke å snakke om desperasjonen når hun snakket med kompisene mine.

Det var nesten ikke til å holde ut. Uansett hva jeg gjorde, forble hun i mitt hode. Jeg var utmattet, men ikke utslått. Jeg måtte lære å gå som en mann. Dra pilen ut å hoppe ned fra redet. Men viktigst av alt. Jeg måtte lære meg å tryne som en mann. Tryne så blodet spruta.

Storebroren min Tobias var, som storebrødre flest, en skikkelig kødd. Men en ganske allright kødd, som kom dritings hjem, spydde på teppet i kjellerstua, ramla ut av vinduet, hadde damer på rommet, ga fattern fingeren, ble utvist fra skolen, fikk husarrest og rømte hjemmefra. Hele tiden med meg som tilskuer og læregutt. Brutter’n var i det hele tatt en kul og godhjerta rabagast, som lærte meg mye om livets realiteter.

Men det beste av alt; han elska musikk. Den ene veggen på rommet hans var fylt til taket med longplayers. Stones, Beatles, Kinks, Small Faces, Love, MC5, New York Dolls,Van Morrison, Dylan, Band, Neil Young, Zappa, Byrds, Beach Boys, Led Zeppelin, Pink Floyd. You name it. En million skiver. Minst. En gåtefull platesamling lillebror fikk klar beskjed om ikke å røre.

Men av og til når Tobias var i godlune lot han meg sitte i storstua å lytte til rockens store sønner. Selv smatt han inn i et hemmelig univers der han pekte nese til tyngdeloven og vinket til melkeveien rett utenfor vinduet. Den ene Lp-en etter den andre løp opp og ned av platespilleren samtidig som Tobias glødet og røyka en rullings som gjorde ham glad og lykkelig. Jeg satt musestille og nøt det nye og storslåtte landskapet. Stolt og lykkelig over å ha verdens kuleste storebror. En storebror som tente en ild i meg. En ild som i dag brenner sterkere enn noensinne.

I desember 1980 flytta Tobias hjemmefra. Han var drittlei maset til fatter’n og folka i nabolaget. En gjeng med vattnisser, burugler og rævslikkere, ifølge brutter’n. Neste stopp; en falleferdig leilighet i Helgesensgate på Grüneløkka, som han skulle dele med nabogutten Hans Olav. Bedre kjent som Hasse. Som altså ofte var sammen med Tobias. Bedre kjent som Tobbe. Fatter’n trygla Tobias om å bli. Bare tanken på at nabolagets Knoll og Tott skulle dele leilighet, fikk han til å hyperventilere. Men Tobias ga faen. Han pakka sakene sine og dro.

Kvelden før han flytta banka Tobias forsiktig på døra mi og bad meg bli med inn på rommet hans. Han satte seg i den blå stolen ved vinduet der drømmene gjennom årens løp hadde fått vandre fritt.

– Jeg har kjøpt en utflyttingspresang til deg, lillebror. Tobias titta i retning av Peter Lorimer som hang på veggen med ballen festa til såla. Favorittspilleren til brutter’n som skøyt hardere enn kanonene på Navarone.

– Presang? svarte jeg idet ballen suste gjennom rommet og traff veggen med et smell.

– Er’n blitt soft eller, tenkte jeg i det Tobias la Lorimer pent ned i eska ved siden av Leeds-vimpelen som alltid hadde hengt ved siden av Iggy Pop-plakaten over senga.

– Når jeg går forbi rommet ditt hører jeg at du har god musikksmak, fortsatte han etter å ha satt seg godt til rette i drømmenes teater igjen. – Men jeg hører også at du er totalt opphengt i punken. Du må passe deg så du ikke blir svart-hvitt i hue. For du går vel ikke i kjerka, gjør du vel?

– Hæ?

– Det er mange guder, lillebror. Ikke en. Du må ikke la deg lure av ord og staffasje. Punken er gammalt nytt. Same shit, new wrapping. Never Mind The Bullocks og London Calling er ganske enkelt to helvetes bra rock’n’roll-skiver.

– Pistols, et godt gammaldags rockeband?

– Yep. Tobias så på meg med et blikk som fikk meg til å tenke på fatteren. Kong Moral som banna med begge henda hver gang jeg glemte å takke for maten.

– Tror ikke det, gitt, svarte jeg litt spakt. For mye tyda på at brutter’n var i ferd med å gå på en skikkelig smell. – Han kødder, tenkte jeg idet bildene av duste-fattern fordufter fra hue mitt.

– Synes du produksjonen og gitarspillet på Never Mind The Bollocks er skranglete og punka?

– Vel, det låter jo ganske fett, smatt det ut av kjeften min før jeg fikk tenkt meg om.

– Det låter jævlig fett, skal jeg si deg. Steve Jones spiller som en ekte rocker og produksjonen er ikke akkurat puslete. Tobias lente seg fremover som om han ønsket å dele en hemmelighet med meg. Øya hans gløda like mye som sigaretten som dirra mellom fingrene hans.

– At Johnny Rotten og Sid Vicious er styla opp med sikkerhetsnåler og farga hår forandrer ingenting. Punken er og blir en stor jævla hype. London Calling , punk? Glem det. Har du forresten hørt skiver av MC5, New York Dolls, Flaming Groovies og Stooges? Tobias knipsa den glødende sneipen ut av vinduet og nagla meg fast med bikkjeblikket sitt. Det var nesten så jeg kunne høre hjertet hans slå under den møkkete T-skjorta.

– Ja, du har faktisk spilt …..

– Et godt råd. Prøv igjen. Blikket hans bar så intenst at selv Fantomet hadde fått problemer med å stirre’n i senk. Det føltes som om han satt oppå meg; at det lange håret hans var en lasso som hadde slynget seg rundt hue mitt. – Og for guds skyld. Meld deg ut av kjerka. Og du. Hva heter han kompisen din som har farga håret rødt og går med hundehalsbånd?

– Johannes, svarte jeg med pipestemme i det jeg kjente att løkka stramma til rundt halsen.

– Fortell ham fra meg at han ser ut som en jævla jålebukk. At han blir lurt trill rundt. Og til slutt; spør hvor han har gjemt den gamle Electric Light Orchestra t-skjorta han fløy rundt med i årevis. Bruttern lente seg tilbake, og fyrte opp en ny sigarett. Sola var tilbake i trynet hans. Bikkjeblikket hadde rusla inn i hundehuset.

– Vel, tror vel kanskje….

– Slapp av, lillebror. Vil bare gi deg noen velmenende råd før jeg stikker av fra alle vattnissene. Tobias ligna plutselig seg selv igjen og pekte i retning av huset til erkefiendene sine: Herr og fru Nilsen. Det skeive smilet kilte han nesten i øyekroken. For akkurat da var det en liten faen som kilte ham i munnvikene.

-Fru Nilsen har visst allerede kjøpt sjampis …

-Tobias begynte å le midt i magadraget som kasta han inn en hostekule som igjen slang ham bakover i stolen. – Håper hu drekker seg møkkings og banker opp fatter’n, hiksta han mens tårene trilla og gliset nærmer seg en sirkel. Han lo så høyt at trynet mitt blei dekka av et duskregn med spytt.

– Men du, harka Tobias og pekte i retning av rommet mitt på den andre siden av gangen. – Jeg kunne ikke unngå å høre at du spilte den nye skiva til Ramones, End of the Century, da jeg kom hjem. Bra skive, ikke sant? Bikkjeblikket lå igjen på lur bak den lange luggen.

– Mange bra låter, men produksjonen er litt rar, da, svarte jeg med blikket nagla i gulvet.

– Johannes og Svein Arne sier at den stinker. At det ikke kan regnes som en Ramones-skive, hørte jeg meg selv si samtidig som jeg forsiktig titta opp.

-Yppersteprestene har talt skjønner jeg. Stemmen til Tobias lå inni øret mitt samtidig som røykånden beit meg i nesa. Han satt på huk maks fem centimeter foran meg. Pulsslagene trua med å sprenge halsen hans.

– Kanonlåter som Do You Remember Rock’n’roll Radio og Danny Says, og en av verdens beste produsenter er ikke godt nok for papphuene, skjønner jeg. Tobias lente seg bakover, la armene bak hodet og stirra opp i taket. Stillheten sneik seg inn i rommet og vinka forsiktig til oss. To brødre som snart skulle skilles etter 17 års kompaniskap.

Etter noen minutter, reiste Tobias seg opp, løfta det ene beinet og fyrte av en bønne som blåste stillheten hodestups ut av vinduet. Tre sekunder senere hørte vi fatterns klassiske banneregle: Helvetes, jævla drittunge. Faen ta deg. Etterfulgt av tramping og stønning. Som å trykke på en knapp.

Jeg måtte dytte hue ned i puta for ikke å le så høyt at fatter’n gikk amok og storma opp i annen etasje. Tobias drista seg til en sleppe en til, men det ble bare en fislete kinaputt sammenlignet med den første atombomben som trolig satte en støkk i hele nabolaget. Etter å ha retta på underbuksa, som han påstod var skutt i fillebiter, slang Tobias seg ned i drømmenes teater igjen.

– Forresten, var det ikke Svein Arne du krangla med her forleden da du fikk med deg melding hjem fra skolen? spurte han i det han landa i den myke stolen.

– Yep, klinka’n rett ned. Snakka stygt om ei jente i klassen. Jeg kjente at jeg blåste meg opp som en svær, feit ballong som hvert øyeblikk ville sprekke av stolthet.

– Veldig bra, lillebror. Klink’n ned en gang til. Også for ei jente, a gitt. Skal se det bor en liten ridder i deg. Har’a et navn, eller?

– Marianne, svarte jeg samtidig som ballongen og jeg svevde over gulvet. Jeg registrerte så vidt at Arne Bendiksen stod og grein med en blå ballong i hånda før stemmen til Tobias varsomt trakk meg ned på gulvet igjen.

– Vakkert, lillebror. Du er i gang, skjønner jeg. Vakkert, visst faen var det vakkert. Jævlig vakkert, tenkte jeg med hue fullt av øynene til Marianne. Hun satt inni nepa mi og blåste såpebobler på de erotiske novellene jeg hadde samla opp i løpet av de siste ukene.

– Men du, før jeg stikker må jeg fortelle deg litt om presangen jeg har kjøpt til deg. Tobias stod foran meg med en sort pose fra platebutikken Electric Circus. Marianne lukka øynene og forsvant som om ingenting hadde skjedd. For første gang skimta jeg noe sårbart bak luggen til den tøffe storebroren min. Som om han holdt seg fast i et usynlig gelender på vei ned verdens bratteste trapp. Tre blunk senere var han seg selv igjen.

– For det første setter presangen ord på mye av det jeg føler om dette bedritne nabolaget. En gjeng med trangsynte tapere og sladrekjerringer. Tvangstrøyementalitet året rundt. Tobias satte pekefingeren mot tinningen og fyrte av et skudd.

– Men viktigst av alt. Skiva dveler ved de store følelsene i livet. Kjærlighet, håp, savn, smerte, hele jævla følelsesregisteret. Nok en gang måtte han holde seg i det usynlige gelenderet, men slapp taket akkurat tidsnok til at sårbarheten igjen skled bak de sorte pupillene som stirra rett på meg.

– Da artisten spilte inn albumet lot han seg influere av Phil Spector, samme karen som har produsert den siste Ramones-skiva, fortsatte, han og dro  presangen opp fra den sorte plastposen. På det grå papiret stod det: «Fra en sjef til en annen» med store sorte bokstaver.

– Vi snakker Mr. Wall of Sound. Voldsomme greier. Ikke akkurat punk, for å si det sånn. Og da er jeg ved hovedpoenget, lillebror. Gå deg et par runder i katedralen av et album jeg har kjøpt til deg. Gå inn med åpent sinn. Kanskje blir du frelst, kanskje ikke. Det viktigste er at du åpner ørene for nyansene i musikkens mangfoldige univers. Du må for guds skyld ikke bli endimensjonal i hue. Som Johannes og Svein Arne. To kunnskapsløse jålebukker som når alt kommer til alt benker seg ned på første rad i den samme kjerka som herr og fru Nilsen. Gå dine egne veier, lillebror. Ikke glem det. Og hva vet jeg, kanskje handler plata om Marianne også?

Tobias uttalte ordene med en kraft og en overbevisning som blåste huet mitt overende. Jeg kjente tårene presse på, men klarte akkurat å lure dem tilbake ved å tenke på alt og ingenting. Brutter’n stod foran meg og smilte tappert samtidig som han knipsa en hvit dings mot meg. Jeg reagerte momentant og svevde gjennom lufta som om jeg skulle vært lillebroren til Gordon Banks.

Jeg grep dingsen og deisa i bakken med et brak samtidig som jeg hørte at døra smekka igjen bak meg. Jeg åpna neven og tyda bokstavene som stod skrevet med sorte bokstaver på det hvite jakkemerket. B O R N T O RUN. En tåre traff merket og rant sakte ned i håndflaten min. Jeg stirra på bokstavene og kjente at demningen var i ferd med å sprenges i fillebiter.

Etter at Tobias hadde gått ble jeg sittende en stund på rommet hans. Drømmenes teater var på noen få dager omgjort til en ødemark. Platene var pakket ned i banankasser, og plakatene rullet sammen i en stor grønn pose. Jeg savnet han allerede. Verdens største kødd av en storebror.

Da jeg åpnet presangen kjente jeg umiddelbart igjen coveret. Springsteen i skinnjakke med Elvis-button, og en tøff gitar liggende mot kroppen. Med blikket og armen hvilende på Clarence Clemons, som står og blåser liv i saksofonen. To kamerater som forenes gjennom musikken. Som to brødre, tenkte jeg. Ansiktet til Springsteen sa alt. Dette handlet om hengivenhet og vennskap.

At skiva het Born to Run, visste jeg fra før. Jeg hadde hørt flere av låtene på radioen. Syntes til og med at det var ganske bra om jeg ikke husker feil. Men jeg kjøpte aldri Born To Run . Var vel litt for ung i 1975. Gikk mest i Sweet, Slade, Elton John, Cat Stevens og Suzi Quatro på den tiden. Men nå hadde altså brutter’n talt.

Jeg står midt i katedralen og titter opp mot det enorme taket høyt, høyt over meg. På prekestolen står brutter’n og gliser. Han slår dirigentstokken hardt mot prekestolen før han løfter armene og setter det hele i gang. Lyden av munnspill og piano lyser gradvis opp det enorme rommet.

The screen door slams
Mary’s dress waves
Like a vision she dances across the porch

Marianne danser fram og tilbake til musikken. Jeg står utenfor porten. Livredd og forfjamset. Idet jeg åpner porten hører jeg en stemme langt, langt borte. Marianne forsvinner i det fjerne, og ansiktet til brutter’n kommer til syne…

Tobias røska meg hardt i armen og satte seg ned ved siden av meg ytterst på sengekanten. Håret var bustete og t-skjorta revet i filler. Fyllestanken var så intens at jeg måtte flytte meg til den andre siden av senga. Stiften på platespilleren stod og hoppa. Jeg hadde sovna fullt påkledd på senga igjen.

Klokka på veggen viste 07.34. Brutter’n så på meg med et fandenivoldsk glis og ba meg gå bort til vinduet. Da jeg så veggen, ble jeg først sjokkert, men snart lo jeg så høyt at jeg nesten fikk  brekninger. Tobias kom bort og la en arm rundt meg.

Vi lo så vi grein mens vi studerer kunstverket. Den ultimate avskjedshilsenen til erkefienden fra en fyllesjuk, men oppildnet rabagast. Med store røde bokstaver stod det følgende å lese på herr og fru Nilsen nymalte vegg: I dette huset bor det en vattnisse og en rævslikker. Hilsen Born To Run.

En time senere hadde brutter’n og Hasse pakka alt og forlatt åstedet. Og snart skulle herr Nilsen hente lørdagsavisen. Jeg stod i vinduet og nøt det hele. Herr Nilsen som etter ti sekunder med måping kasta Aftenposten i hekken før han løp ned til huset vårt og ringte på dørklokka cirka hundre ganger, for deretter å skjelle ut min alltid morgengretne far. Ikke bare var han en bedriten oppdrager, han var faen ta meg stygg og feit også. Fatter’n som var cirka to hoder høyere enn vår kortvokste nabo, løftet opp herr Nilsen og kasta han så hardt inn i hekken at han ble sittende fast.

Deretter ble fatter’n angrepet av herr Nilsens livsfarlige puddel, Småen, som med et velrettet spark ble plassert i hekken ved siden av sin sjokkerte eier. Det hele ble avsluttet med at fatter’n kalte herr Nilsen en pygméape med verdens dårligste hentesleik før han smalt igjen døra etter seg. Storslått. Magisk. Bare synd at Tobias ikke fikk oppleve det. Men han var snart i København.

Resten av formiddagen hørte jeg på Born to Run . Åpningssporet, Thunder Road, fikk meg til å tenke på Marianne.

The screen door slams
Mary’s dress waves
Lika a vision she dances across the porch
As the radio plays
Roy Orbison singing for the lonely
Hey that’s me and I want you only
Don’t turn me home again
I just can’t face myself lonely again […]
Show a little faith, theres magic in the night
You ain’t a beauty but hey you’re alright
Oh and that’s all right with me

Verdens vakreste skapning som av uforståelige grunner hadde blitt sammen med Anders i C-klassen. En tølper av en dust utstyrt med en halv kolibrihjerne og verdens dårligste musikksmak. Sossedusten som digga band som Styx, Yes og Toto. Da jeg så dem komme hånd i hånd raste hele jævla universet sammen. Jeg ble så forbanna og skuffa at jeg holdt senga i to dager. Jeg var hinsides forelsket i ei jente som var sammen med en hjernedød kropp med hockeysveis.

For første gang i mitt liv hadde jeg tryna så blodet spruta. Og jeg blødde så voldsomt at jeg bestemte meg for at jenter var noen ubegripelige skapninger det var best å holde seg unna. Kjærligheten til det annet kjønn var rett og slett ikke noe for meg.

Mutter’n og fatter’n dro til onkel Knut og tante Pia ved lunsjtider. Alene hjemme. Alene med støvete lampeskjermer og en kasse øl jeg hadde gjemt bak fatterns enorme samling bilblader i kjelleren.

– Sees i morgen, vennen min, var det siste mutter’n ropte før hun og hissigproppen forsvant ut døra med en pose full av rus. Jeg rusla opp på rommet mitt, satte på Born to Run og begynte umiddelbart å tenke på brutter’n, Marianne og Duste-Anders. For å drepe tankene plukka jeg opp det siste nummeret av fotballbladet Shoot som lå hendig til på toppen av bladhaugen ved siden av senga.

På forsiden var det et enormt bilde av Arsenal-spilleren Alan Sunderland. Fyren som scora mot mitt elskede Manchester United i FA-cupen året før. Helvete. Akkurat den påminnelsen jeg trengte. Bildene fra kampen kasta seg inn i hue mitt. Selv ikke de digre puppene til den smellvakre formingslæreren min, fru Haraldsen, klarte å viske ut krøllene til Sunderland. I et sykt, sykt øyeblikk krysslippa hjernen min de duvende brystene sammen med krøllene til Arsenal-spilleren, som senka United ett minutt før full tid, etter at United hadde kjempa seg tilbake i kampen.

Det var bare en ting å gjøre: ringe Felix. Krølltoppen med de rare klærne som alltid fikk meg til å le.

Felix og jeg lå på gulvet og lo oss skakke. Stuebordet var fullt av tomme Schous-flasker og et askebeger i ferd med å knuses under vekten av minst 30 South State. Det hadde vært så mange pling i løpet av tippekampen at vi var dritings allerede midt i første omgang. Da Colargol og vennene hans løp rundt på skjermen, hadde Felix allerede spydd to gang i vasken på kjøkkenet og en gang på veggen i gangen cirka 20 centimeter fra dassdøra.

– Fy faen, Tobbe er helt konge. Felix lå på gulvet og lo så høyt at askebegeret på magen hans suste ned på det hvite favoritteppet til mutter’n som mer og mer lignet et moderne kunstverk av et eller annen fjols. Den lyseblå skjorta hans var sterkt preget av Spagetti à la Capri’n vi hadde kasta i oss i løpet av tippekampen og alle utfluktene i retning dassen eller kjøkkenet.

Vi røyka gull. Vi røyka grønne skoger. Trærne svaia samtidig som Titten Tei kjørte karusell i hue mitt. Rullingsen som hadde trilla ut av coveret på Born to Run hadde bokstavlig talt erobra kroppene våre.

– Feit sigg, og feit musikk, mumla Felix og snudde seg i min retning. Jeg lå og titta på en mørk sprekk i taket jeg aldri tidligere har lagt merke til. Musikken dunda mot oss fra Tandberg-anlegget fattern hadde kjøpt til jul. Kroppen min heiste seg sakte opp og fløyt bortover mot stereoanlegget. Det stakk i tunga og følelsene i beina var fordufta.

Ved siden av hevarmen på platespilleren stod brutter’n og sang inn i en mikrofon. Kroppen hans dirra og svetten rant som en foss fra trynet hans. Plutselig hoppa det en kar ned fra Lp-en som snurra rundt på platespilleren. Han la varsomt den ene armen på skulderen til Tobias og smilte akkurat i det brutter’n blåste alt han orker i saksofonen.

Sakte men sikkert smelta de sammen. Brutter’n, Bruce og musikken. Bikkjeblikket traff meg midt mellom øya. Det glinsa i Elvis-merket som var festa på skinnjakka. Stemmen blåste meg bakover. Jeg svevde i takt med musikken.

And no matter where you sleep tonight
Or how far you run
Oh she’s the one
She’s the one

Tobias pekte mot sprekken i taket som hadde forvandla seg til et stort hull som sugde meg ut og kasta meg ned i hagen. Og der, foran epletreet stod hun. Marianne. Den vakreste av det vakre. Kun ikledd et fikenblad og med et eple i hånden. Jeg kjente lukten av eplesaft sive gjennom luften.

Jeg våka av hundeglam. Småen, tenkte jeg før fatterns stemme brøyt lydmuren etter at vatnissen hadde beskyldt ham for å ha to bandittunger som bare lager bråk og faenskap.

– Når vi endelig var kvitt den ene tar det faen meg knapt et halvt døgn før den andre guttungen løper naken rundt halve natta på jakt etter en eller annen Marianne. Jeg skvatt til. Ble meg selv. Shit! Shit! Shit!

Klærne mine lå slengt rundt på gressplenen. Jeg satt med ryggen mot epletreet og stirra på Felix som lå og sov i trillebåra med coveret til Born To Run og en haug med krøller i fanget. Den lyseblå skjorta hans så ut som den har vært en tur på Hawaii og huet hans var helt blankpolert. Ved siden av hekken hadde noen forsøkt å grave ned stereoanlegget til fattern. Jeg hørte verandadøra smelle i veggen og la meg ned for å dø. Med en epleskrott i hånda og underbuksa tredd rundt hue.

Fire dager senere mottok jeg et brev fra Tobias.

Hei, lillebror,

Køben er konge. Hasse og jeg drekker og røyker døgnet rundt. Har Vattnissen vaska veggen? Faen, det var svært. Håper fatter’n snart er ferdig med å banne. Hils Marianne. She’s the One!

Ringer når jeg kommer hjem. Hils mutter’n.

Tobias

PS! Hasse ble bura inn etter å ha røyka en sigg han fikk av meg. Trodde han var et romvesen. Sterke saker, med andre ord. Hadde to, men den ene må ha fordufta på turen. Heldigvis!