Retrokick: Lloyd Cole – «Antidepressant» (album, 2006)
Lloyd Cole & the Commotions debuterte i 1984 med fantastiske «Rattlesnakes». Bandets skranglete gitarpop, som ble sammenlignet med storheter som Lou Reed og The Byrds, fikk en svært god mottagelse på de britiske øyer. Den fine, men ikke fullt så fantastiske oppfølgeren «Easy Pieces», solgte meget bra takket være singlene «Lost Weekend» og «Brand New Friend». Men etter det tredje albumet «Mainstream», var The Commotions historie.
Lloyd Cole dro til New York og allierte seg med musikere som Fred Maher, Robert Quine og Matthew Sweet. Et fruktbart samarbeid som resulterte i fine popalbum som «Lloyd Cole», «Don’t Get Weird On Me Baby» og «Love Songs». Etter det neddempede og utsøkte albumet «Music In A Foreign Language», ga Cole ut nok en deilig plate, «Antidepressant». En plate som har fått alt for lite oppmerksomhet.
«Young Idealist», åpningssporet på «Antidepressant», er skrevet av en selvironisk og tilårskommen mann som ikke lenger ønsker å revolusjonere verden:
«But that was when we were the young idealist/ Raging through the coffe shops and bars/ Make believe the world was really ours/ Still supposing we could make a difference»
Et tema som også går igjen på den nydelige andrelåta «Woman In A Bar», der piano og akustiske gitarer setter det hele i gang før synth og vakre strykere bygger ut lydbildet:
«No longer angry/ No longer young/ No longer driven to distraction…/ A few moving parts need to be replaced/ My engine starts, but only on Tuesdays»
Tredje sporet, «NYC Sunshine», må være en av de beste låtene Lloyd Cole har skrevet på årevis. En killer av en ballade båret frem av akustiske gitarer, strykere og en herlig gitarsolo. Coles følsomme stemme, som her kan minne litt om Willie Nile (husker dere ham?), har knapt vært bedre. Og igjen blir vi stilt overfor en avslappet, voksen mann som kan tillate seg å gi litt pokker:
I won’t mind if you think that I’m lazy
I won’t care if you find me insincere
Cause it’s the best that I can do
Come one take my hand it may be cold outside
But we got New York City sunshine
Walking with the junkies and the millionaires
In the New York City sunshine
Den fengende tittellåta er ikledd et røffere og mer rocka lydbilde. Elektriske gitarer og skarpskodde trommer hele låta igjennom. En klassisk Lloyd Cole-låt med en underfundig tekst som får meg til å tenke på de første albumene med The Commotions. Den gang han sang om Truman Capote, Norman Mailer og Simone de Beauvoir. Forskjellen er den ironiske distansen han som ung og fremadstormende ikke var i besittelse av:
«With my medication I will be fine/ I said I’m tryin’ to write my novel / She said, neither am I / By the way, I saw you reading No Depression / You’re doing nothin’, I’ll come over we’ll watch Six Feet Under / And then we’ll maybe get around to your condition»
Smartass!
Etter en knallsterk åpning dabber det litt av. Både «I Didn’t See It Coming» og «Slip Away» begynner bra, men blir begge litt for stillestående i lengden. Heller ikke tolkningen av Moby Grapes «I’m Not Willing» slår gnister. Det gjør derimot «How Wrong Can You Be». Refrenget og de påfølgende strykerne er definitivt et av platens høydepunkter. Også «Everysong» og «Travelling Light», som begge spretter av gårde i country-takt; førstnevnte med stilig munnspill, er låter av ypperste merke. At «Travelling Light» får meg til å tenke på debutalbumet «Rattlesnakes», sier det meste.
