Plateanmeldelse: Paul Weller – «Fat Pop (Volume 1)» (album, 2021)
Etter å ha pøst ut det ene knallalbumet etter det andre, fryktet jeg at Paul Weller skulle gå på en aldri så liten smell. Men neida, den stilsikre mannen med den snasne sleiken bare fortsetter å skape musikk som trekker de lengste stråene.
«Fat Pop» er en herlig blanding av musikken Weller har laget de siste 10 årene. Vi snakker elegant soul’n’pop der det også er rom for litt eksperimentering. Men mest av alt er «Fat Pop» et album der de fleste låtene surfer av gårde på en melodiøs bølge som på behagelig vis ruller inn på strandkanten.
De to unntakene er tittellåta og åpningslåta «Cosmic Fringes» der enten hakkete gitarer, funky beats eller synther får boltre seg relativt fritt. To korte, stilige låter som tilfører skiva både sjarm og variasjon. At jeg tenker at begge låtene kunne sklidd inn i David Bowies musikkunivers er jo litt stas.
Spor to, «True», sender umiddelbart tankene til The Jam før Weller lar jazzete/funky blåsere og litt gitarjamming avslutte herligheten. På melodiøse og pianodrevne «Shades of Blue» bidrar Wellers datter Leah på vokal. Noe som selvfølgelig ikke kan gå galt.
Den nydelige soul-balladen «Glad Times», settes i gang av strykere før Wellers stemme fullstendig overtar låta. Dæven, som den mannen synger! De deilige strykearrangementene, som sklir gjennom hele låta, tilfører musikken en deilige, varm bris.
«Cobweb/Connections» gynger av gårde på behagelig vis. Kassegitarer forenes med både strykere og håndklapping. Litt sånn Kinks-aktig, og definitivt et av platas beste spor. Den livsbejaende teksten treffer også godt:
Can you see the good things in your life
See what’s really happening and why
Hear that distant bell so clear and bright
Heralding a new day
Somewhere, all connected
In your mind
Og sånn kunne jeg fortsatt, for de neste seks låtene er minst like gode. Vi snakker fremdeles musikk der soul, pop og tidvis funk forenes på forbilledlig vis. «In Better Times» er ganske enkelt uimotståelig, og på platas mest funky spor, «Testify», bidrar Andrew Fairweather Low på herlig vis både som låtskriver, vokalist og gitarist.
Æren for at produksjonen fremstår som frisk, romslig og lett eksperimentell må Weller dele med Jan «Stan» Kybert, som har vært med på å sette farge på Wellers plater i en årrekke. Hannah Peels utsøkte strykearrangementer fortjener også en stor og varm applaus.
I løpet av de siste fire årene har Weller laget fire album som alle holder et så høyt musikalsk nivå at knapt noen kan ta opp konkurransen. Og selvom Weller har en imponerende katalog bak seg, tør jeg påstå at han aldri har vært bedre enn akkurat nå. Mannen er ganske enkelt en stilsikker kvalitetsgarantist som bare blir bedre og bedre. En musikalsk evighetsmaskin som bare gunner på herfra til evigheten.
Når den nydelige avslutningslåta «Still Glides The Stream» ebber ut, er det bare å begynne og vente på at nok et kapittel i Paul Wellers magiske, musikalske reise snart skal dukke opp i horisonten.
