Plateanmeldelse: Annika Norlin – «Mentor» (album, 2022)
I 2005 sjarmerte hun svenskene (og meg) i senk. Og året etter gjorde hun det dæven døtte meg igjen! Dama jeg snakker om heter Annika Norlin, og er frontfigur i de svenske bandene Säkert! og Hello Saferide. To band som egentlig handler om mye av det samme. Med ett vesentlig unntak: språket. Tekstene til Hello Saferide er engelskspråklige i motsetning til Säkert! der Norlin sverger til morsmålet.
At språket er knutepunktet når Annika Norlin snekrer låter forstår du etter å ha hørt tekstene hun lager. Hennes betraktninger rundt livets mange fallgruver og himmelstiger er både snodige, morsomme, intelligente og bittersøte. Ved hjelp av små absurde eller ironiske språklige krumspring, tilføres tekstene ofte en ekstra dimensjon man sjelden møter i musikktekster. Det er ikke for ingenting at Säkert! i 2007 plukket med seg Grammis for årets kvinnelige artist og tekstforfatter.
Etter flere svært vellykkede plater med Hallo Saferide og Säkert, slapp hun i forrige uke for første gang en plate som Annika Norlin. En plata bestående av halvparten svenske og halvparten engelske tekster. Med andre ord en slags hybrid av de to ovennevnte bandene, og sånn sett helt i tråd med Ole Brumms berømte visdomsord: «Ja takk, begge deler».
Noe som selvfølgelig fungerer strålende. Som alltid. For det kan synes som om Norlin ikke er i stand til å lage dårlig musikk. Hun er og blir en kvalitetsgarantist for de av oss som elsker indiepop.
Flere av låtene på «Mentor», som er produsert av Andreas «HYENE» Söderlund, flyter rundt i et atmosfærisk lydbilde der synth og piano, lekne gitarer og nydelige koringer dominerer. Noe låter som, «Darkest Shade of Dark» og «Hydra» og «Alien» er et utsøkte eksempler på. På nydelige og stillfarne «Pengar», spretne og poppete «Vita Frun» og pianoballaden «Kroppen som en skål», dukker det opp både strykere og blåsere.
Plata avsluttes med den kruttsterke balladen «Den siste», der Norlin deler på vokalen med Mattias Alkberg. En låt med en tekst det er få forunt å skrive.
Jag är den sista du får kyssa
Du kommer få se det här ansiktet tills du dör
Av alla händer är det här dom sista
Det här blir den sista midjan du rör
Som alltid med Annika Norlin, er låtene så melodiøse og iørefallende at man fort kan glemme å lytte på tekstene. Noe man må unngå for enhver pris, for Norlin er utvilsomt en av Nordens beste låtskrivere, både når det gjelder tekst og melodi. Hun er rett og slett noe helt for seg selv, en sjelden fin blomst i en verden der evnen til å lytte og reflektere alt for ofte må leve i skyggen av det høylytte, brautende og selvopptatte.
Foto: Sony Music (promo)
