Ekstravagant hentesveis er ikke kult – verken på kvinner eller menn – det være seg amerikanske presidenter eller min far. Men John Fahey lot dette i mindre grad besvære ham – der han reiste rundt i med gitaren i baksetet – på spontane turneer som for det meste foregikk i Amerika, men som en gang førte ham helt til Hobart i Australia. Dette var like overraskende for Fahey – som for studentene på universitet – der han spiller inn «Live in Tasmania». Den regnes fremdeles blant de beste konsertplatene med sære amerikanske gitarister på turne i Tasmania – ja, kanskje den ypperste!
John Fahey var den opprinnelige «indie-artisten». Han spilte inn hjemme i stua, mikset og skrev liner-notes som var like frie, fabulerende, rare og rytmiske som musikken. Alt dette skjedde tidlig på sekstitallet. Det er i denne perioden du finner de mest «populære» platene hans som «The Transfiguration of Blind Joe Death» eller «The Dance of Death and Other Plantation Favourites». Senere ble han fanget opp av plateselskapet Vanguard som spesialiserte seg på mer tradisjonell musikk.
Hippiebevegelsen og den amerikanske undergrunnen mot slutten av tiåret elsket ham. En notis på universitetets oppslagstavle kunne se slik ut: «Seeking traveling companion; must be into Zen and John Fahey». Dette er noe jeg godt kunne skrevet selv – eller studentene i Hobart for den saks skyld – under eller etter konserten. Men Fahey likte verken den amerikanske undergrunnen eller plateselskapet Vanguard i særlig grad. Han ville holde på med egne ting. Platene på Vanguard synes ufokuserte. Fahey er best når han vandrer i underskogen framfor undergrunnen.
Jeg mener å ha sett musikken hans beskrevet som «American Primitive Guitar». Kanskje like han beskrivelsen? Jeg vet ikke, men den synes noenlunde treffende. Her er ragtime, bluegrass, blues, folkemusikk i en personlig og åpen tilnærming. Det er ikke standardisert kledelig eller teknisk kjedelig på noe vis. Fahey er «A3» framfor «A4».
Jeg tror at musikk trives best, når den lar seg uttrykke på egne premisseer; uten planer eller ambisjoner om annet enn å la den få danse i luften! Slik blir musikken også en skatt man kan finne på uventede steder. Jeg kom over John Fahey, da jeg som ung mann søkte opp alt som hadde med sekstitallet å gjøre. Det var ikke Fahey jeg lette etter, men etter å ha gravd på kryss og tvers, skimtet jeg noe som skinte lenger med i bunken. Jeg oppdaget Fahey – eller han fant fram til meg. Her var også «First Meditations» med John Coltrane. Dette er musikk som har slektskap langt utover tidsperioden den ble skapt i. Begge er innovatører som beveger seg innover og utover, mens de utforsker det ukjente, og som Coltrane spiller Fahey med høy risiko og uten sikring.
«The Dance of Death» etc. er åpen og spirituell musikk. Albumet er ikke fra 1999 som Spotify hevder, men en gang tidlig på sekstitall – eller kanskje fra 1899 eller 1799. Jeg vet ikke, men gi det en sjanse – og bli med med inn i et vibrerende mystisk landskap. La Fahey være din guide!
