Her kan du lese Popklikks anmeldelser av Lars Fredrik Beckstrøms og Lars Lundevalls nye plater:
Plateanmeldelse: Beckstrøm – «Tiden for tiden» (album, 2022)
Lars Fredrik Beckstrøm behøver ingen introduksjon. Alle kjenner ham som den lojale bassisten i deLillos, og like mange vet at han står bak flere av bandets fineste låter. Ta for eksempel «Nittenåttifire», «Den Feite Mannen» og «Balladen om Kåre og Nelly. Eller hans beste bidrag på deLillos’ siste plate, den glimrende «Tre små ord». Eller forsyn deg av hans solokarriere, og du finner perler som «Svigermor» og «Vind» (begge fra «Lykkens Kalosjer», 1997).
Og nå er han altså ute med sitt femte soloalbum, «Tiden for tiden», det første siden «Drøm videre!» (2006). Skiva er kyndig produsert av Kyrre Fritzner og åpner med «Du må ikke tro», som artig nok har samme tematikk som deLillos’ «Glemte minner» fra «Neste Sommer» (1993). Legg merke til den fine fløytesoloen på tampen av låta, spilt av Borge Are Halvorsen. «Mer av alt» byr også på fløytetoner og har en noe apokalyptisk tematikk, typisk for Lars Fredriks livsanskuelser. Her har Lars til og med fått med Louien på backing-vokal. Apokalyptisk er også den banjodrevne bluesen og svanesangen «Åå død».
«Joffen» er en personlig favoritt på skiva. Her får vi klassisk historiefortelling i en låt som like gjerne kunne vært skrevet av Lars Winnerbäck. Flere av sporene er inspirert av irske folketoner.Bakgrunnen får vi forklart i den fine avslutninga, «Irland».
Jeg har kost meg med Beckstrøms underfundigetekstlige univers, og varierte musikalske uttrykk, på denne skiva. Hans beste siden «Lykkens Kalosjer» (1997). (Jon Erik Eriksen)
Plateanmeldelse: Lundevall – «Sanger 5 stk.» (EP, 2022)
I 1993 kom Lars Lundevall susende inn som et frisk pust i deLillos utstyrt med sine elektriske gitarer, og siden den gang har han blitt en ekte deLillos og servert verden nydelige deLillos-låter som «Min beste venn», «Leve enda mer», «Rundt i ring» og «1993».
«Sanger 5 stk.» er Lars Lundevalls første plate under eget navn. Og for en plate det har blitt for de av oss som elsker band som Big Star, The Beach Boys og moderskipet deLillos. Godt hjulpet av Sjur Lyseide (The Little Hands Of Asphalt), som både har produsert og vært med å skrive alle låtene, har Lundevall snekra sammen fem herlige sanger utstyrt med både nydelige melodier og underfundige og sjarmerende tekster. Låter der gitarene rett som det er jingler og jangler såpass mye at sjangerbegrepet powerpop godt kan benyttes om man er opptatt av den slags.
Når man velger å kalle en låt «Kosmos» og begynner moroa med ordene «Jeg er kosmos», er der vanskelig ikke å tenke på Chris Bells (Big Star) mesterverk «I Am Cosmos». Og visst finnes det likhetstrekk, men mest av alt er «Kosmos» en fantastisk fin låt jeg falt pladask for etter cirka 23,5 sekunders lytting.
Noe som forøvrig gjelder samtlige låter på plata, som alle er i besittelse av så uimotståelige melodier at det er klin umulig ikke å like dem. Selv avslutningslåta «Virkelighet»; der lydbildet utfordrer en anelse mer og gitarene avslutningsvis slipper tøylene og dundrer av gårde, fyker med rakettfart rett opp til hjernens avhengighetssenter. En låt jeg mistenker at Matthew Sweet kunne funnet på å lage i et svært godt øyeblikk.
At samtlige tekster på plata beskriver verden og omgivelsene vi omringer oss med, på en både stilig, tidvis gammelmodig, ettertenksom, lett gjenkjennelig og svært underholdende måte, gjør at totalopplevelsen av Lundevalls fem nye sanger knapt nok kunne vært bedre. (Espen A. Amundsen)
