Plateanmeldelse: Thom Hell : The Love is Gone(singel)
At denne ble sluppet på Record Store Day virker mest riktig. Og lekkert er det. Med hjerte og smerte, som det ofte er med Thom Hell. Men han er en av våre beste låtskrivere med god margin. Denne er om sangen i sangen selv. Et metaperspektiv.
Thom Hell synger avslappet, sikkert og stilfullt, med en litt affektert Rufus Wainwright vibrato i starten. Jeg aner også spøkelset av Harry Nilsson svevende ustadig over pianokrakken.
Det er en flott og STOR produksjon som presenteres lik enn femretters middag på restaurant Eik. Et lekkert anrettet måltid der kelneren peker ut de smakfulle detaljene på tallerkenen, fra den ene retten til den neste. Kjøkkensjefen har slått seg løs med delikate elementer fra ELO og dyp syttitalls inspirasjon i arrangement og fremføring, men i et friskt og oppdatert lydbilde.
Det er noen vendinger i låta får som får meg til å tenke på Gilbert O’Sullivan. I en enklere produksjon ville dette vært tydeligere. For innspillingen har et sjeldent omfang av smakfulle detaljer. Særlig koringene etter den første gitarsoloen har en oppløftet storhet. Men det blir ikke svulstig. Det er også et saftig trommebrekk som både er herlig og presist bakpå.
De to gitarsoloene er flott utført, men blir litt stiliserte. Det smaker godt, men mangler noe i innhold og minneverdighet. Der ligger kanskje problemet med Thom Hell. Han blir nesten for flink, med maks uttelling på stil og gjennomføring.
Jeg opplever først og fremst «The Love is Gone» som en hyllest til den store popballaden, men uten at den helt når opp til det selv. Kanskje også et sødmefylt tilbakeblikk til en annen tid da popmusikk hadde en tydeligere rolle som kulturformidler.
Jeg skulle gjerne hørt han i en ny sammenheng. En enklere presentasjon. En annen innpakning, med litt skarpere kanter og kanskje en annen tekstforfatter. Musikalsk har han mye å by på, som den fascinerende akkordprogresjonen på «How» fra Six som fikk meg til å gispe og trykke på repeat gjentatte ganger.
Men det er dette som er uttrykket hans, og bevares, han gjør det veldig bra. Måltidet trekkes kanskje noe ut, men jeg føler «The Love is Gone» ut fra premissene også trenger den tida. Tross mine famlende innsigelser kan jeg likevel bare si et velmenende bravo, og gå ut i våren på Record Store Day. Kuppet av underholdningsindustrien.
